Oppgaven er en fjær i hatten for den tidligere gruppelederen i Kristiansand bystyre. Men han får en svært vanskelig jobb.
SVs situasjon i den rødgrønne regjeringen minner stadig mer om KrF i den borgerlige regjeringen. Tillitsvalgte klager over en utydelig partiprofil, og at det største regjeringspartiet i for stor grad dominerer samarbeidet. Partiledelsen hevder å få gjennomslag for viktige saker, men folk flest ser ikke resultatene. Konsekvensen er velgerflukt og dårlig stemning i partiet.
SVs 2009-prosjekt minner da også mistenkelig om KrFs havarikommisjon. I KrF var det mange som trakk et lettelsens sukk da de kunne gå over i opposisjon etter flere års regjeringsslitasje. Men mer enn to år etter sliter partiet fremdeles tungt.
For SV kom slitasjen allerede før regjeringsmakten. Da partiet på sitt landsmøte i Kristiansand våren 2005 gikk inn for å søke makt sammen med Ap og Sp, viste målingene rundt 15 prosent. Ved stortingsvalget i september samme år stemte 8,8 prosent på SV. Sist høst fikk partiet bare støtte av drøyt seks prosent ved kommunevalget.
En viktig del av SVs problem i dag er de store forventningene partiet selv skapte på nevnte landsmøte i Kristiansand. Øystein Djupedal holdt et flammende innlegg hvor mantraet var at man skulle bygge katedraler. Taler på taler fulgte opp og lovet å forandre Norge.
I dag er det ikke mange som ser de store forskjellene. Selv på SVs gamle kjernesaker skole og miljø har partiet slitt. Utskiftningen av statsråder på nettopp disse to områdene var en erkjennelse av alvoret i situasjonen. Samtidig er partiets mest populære og profilerte representant, partileder Kristin Halvorsen, langt på vei anonymisert av embetsverket i Finansdepartementet.
Trøsten for SV er at mange av partiets tidligere velgere ikke har forlatt det for godt, men tatt turen opp på gjerdet. For å få dem ned igjen, må SV igjen bli gjenkjennelig på kjernesakene. Uten at man setter regjeringssamarbeidet over styr. Å bidra til dette, blir Karlsen Urfjells viktigste — og vanskeligste - oppgave.