Eller for å si det på en annen måte, noen ganger opplever man noe som gjør at man ikke helt vet om man er bare glad,
eller egentlig litt trist, eller frustrert, sint eller optimistisk, nettopp fordi opplevelsen gjør at alle disse sidene ved oss selv er sterkt til stede på en gang. Som også en god film kan gjøre, eller en sjelden god bok.
Jeg hadde en slik opplevelse forrige onsdag, i Heftingsdalen utenfor Arendal, på Agder Renovasjons anlegg — ja, rett og slett på søppelfyllinga. Når jeg tenker meg om, har jeg lenge egentlig hatt en slags dragning mot søppel og mot søppelplasser. Lukten
bærer ofte med seg så mange forskjellige assosiasjoner, og er mer dynamisk enn noen annen lukt jeg kan tenke meg. Bare tenk på det, lukten av søppel endrer seg ofte for hvert åndedrag og hvert snus, fra først å være ubestemmelig og utelukkende ekkel, til
så å gi hentydninger om middagen fra forrige uke, ferien fra i fjor, hageavfallet fra i vår eller bleiene fra i går. Noen ganger lukter det svidd, andre ganger brent og atter andre ganger organisk eller kjemisk og mekanisk.
Så da vi parkerte bilen på jordet langs veien gode fem hundre meter fra fyllinga denne sommerkvelden, var det med et snev av entusiasme og forventning jeg bøyde nakken litt bakover og trakk inn lukten av søppel og skog.
«Føling på Fyllinga» var arrangementet kalt, med humoristisk hentydning til Ari Behns «Føling i Fjæra». Visstnok hadde ideen til arrangementet sitt utspring i en samtale mellom ledelsen i Canal Street, Arendals jazz- og bluesfestival og ledelsen i Agder
Renovasjon (all ære til begge parter), hvor festivalen først og fremst ønsket bistand med sortering av søppel. Agder renovasjon hadde på sin side et informasjonsbehov. De trengte nok en gang å fortelle sine brukere hvordan vi ligger an, sånn rent
søppelmessig. Hvor mye søppel hver enkelt av oss produserer i dag i forhold til hva vi gjorde før, hvor viktig og betydningsfullt det er at vi faktisk gidder å resirkulere og hvorfor søppel er alles utfordring og at «vekk» ikke finnes og at alt ender opp
et sted. Skulle de produsere nok en informativ, men akk så kjedelig brosjyre som antakeligvis - og i beste fall - ville ende ulest i de grønne dunkene våre og komme tilbake til sitt utgangspunkt? Sammen valgte de en annen vri.
Med «Føling på Fyllinga» klarte de å få over 2000 mennesker til å tilbringe en sommerkveld blant gamle doer, nedslitte sykler, kjøleskap, komfyrer, melkekartonger og mer eller mindre ubestemmelig rusk og rask. Vi betalte for å komme inn, for å sitte på
en flishaug og se ut over søppelbergene og for å bli minnet på vårt forbruk og våre økologiske fotavtrykk. Vi betalte for å se Kaizers Orchestra komme kjørende over disse søppelbergene hengende bak hver sin søppelbil før de ble heist opp på vollen av
sammenklemte melkekartonger i grabben på en gravemaskin. Vi betalte for å sitte på skjeve stoler i alle farger og fasonger for å overvære en kunstauksjon med bilder som selvfølgelig var funnet på fyllinga, nylig omdefinert fra søppel til kunst,
kunstsøppel eller søppelkunst. Vi betalte for å høre synsere snakke om hvordan vi alle kan bidra og hvorfor vi alle bør bidra.
Men vi betalte i mine øyne først og fremst for arrangementets selvtillit, ydmykhet og klokhet. Det hele var bare så genialt satt sammen. Alt stemte liksom, alle detaljer var på plass. Det føltes som om vi deltok på noe veldig viktig. Vi ble informert og
underholdt. Og jeg var mer engasjert enn jeg noen gang har blitt av å lese en eller annen brosjyre som tørt lister opp «Fakta om Søppel» og andre belærende godsaker. For strengt tatt, når engasjerer egentlig brosjyrer i særlig grad?
Sånn rent kommunikasjonsmessig var det et strålende arrangement, og folk syntes å trives i en atmosfære av lukter og nostalgi. Kanskje var det fraværet av det nyeste og det beste som fikk folk til å smile og slappe av? Rundt oss fantes ikke
statussymboler, og vi var alle påfallende like der vi satt. Ingen kjørte forbi oss i en finere bil, eller finere båt. Vi var der bare, omgitt av vår egen søppel og våre egne liv.
Og jeg kom hjem med en ny giv i forhold til vår egen lille husholdnings resirkulering. Det er ikke så vanskelig eller tungvint egentlig å måtte vaske plasten før den kastes, tenkte jeg på torsdag, eller å gå de 50 meterne til nærmeste grønne dunk eller å
kaste glass i sin egen lille dunk. Jeg kom altså hjem med en bestemt mening om at jeg aldri mer skal klage over at renovasjonsavgiften er for høy, for mer velbrukte tusenlapper tror jeg du skal lete lenge etter.
Og mens Kaizers spilte «Ompa til du dør», og mens solen gikk ned bak søppelbergene bestemte jeg meg nok en gang for å bli en bevisst og flink forbruker, som betaler både skatt og renovasjonsavgift med et smil om munnen mens jeg sender en vennlig og
takknemlig tanke til staten som gjør det mulig for meg å være en ansvarlig borger.
Å ja, sånn helt på tampen - Canal Street benyttet sin 10 års fødselsdag til å miljøsertifisere seg. Eksempel til etterfølgelse for både den ene og den andre, vil jeg tro.