Pensjonskommisjonen under ledelse av Sigbjørn Johnsen, har nylig presentert en foreløpig rapport for et fremtidig pensjonssystem der to veivalg skisseres: En lik statlig basispensjon til alle, eller en folketrygd med klar sammenheng mellom arbeidsinntekt og antall yrkesaktive år.Det er den siste modellen som burde mane til ettertanke. Konsekvensen av å satse på denne modellen vil forsterke presset på kvinner. Det er i konflikt med utallige forskningsrapporter som viser til at stadig flere får psykiske problemer som følge av vår tids krav om å være vellykket, samt en økende fokusering på at utdannelse og lønnsnivå er overordnet andre verdier i livet.Det aner meg at medlemmene av kommisjonen består av ressurssterke mennesker som er trygge på sin egen pensjonisttilværelse. Hvor mange av disse er nåværende eller tidligere stortingsrepresentanter, som har bevilget seg selv øredøvende gode pensjonsordninger etter et par perioder på Stortinget?Hvis det er slik, burde ikke kommisjonen hatt en sammensetning som representerte en mindre ensartet gruppe? Hvor mange kommer fra den store gruppen vaskehjelpere, hjelpepleiere, sykepleiere, ansatte i industri og varehandel, som måtte kombinere deltidsarbeid med omsorgen for hjem og barn — for å få hjulene til å gå rundt økonomisk? Hva med alle mødrene som har valgt bort yrkeskarrieren for å ha daglig omsorg for sine barn? Foreldrene som har satset på å bruke tid og krefter på egne - og ofte naboens barn - fremfor høy lønnsinntekt vil bli straffet av det samme samfunnet som må bevilge milliarder til reparasjonstiltak rettet mot barn som lider under manglende voksenkontakt.Fram til 1970-tallet var det vanlig at mødrene var hjemme med barna. I forhold til i dag var dette en uskyldig tid. Nærmiljøene fungerte som kontrollinstanser for det meste. Problemene var færre, og sosialbudsjettene mindre presset. Fra 1960-tallet gikk de fleste kvinnene tilbake til etterutdanning og lønnet arbeide etter som barna vokste til. Mange hadde vært hjemmearbeidende i ti til femten år. De fleste av disse hadde både krefter, lyst og helse til å være stabile deltakere i arbeidslivet. Til dags dato har ikke undertegnede hørt noen av disse beklage at de valgte å tilbringe tiden med barna sine. Derimot kommer det mange beklagelser, både fra mødre og fedre som angrer på at de valgte bort sine barns barndom. Den får de aldri tilbake.Det er en fornærmelse mot likestillingstanken at statens pensjonsutbetalinger skal straffe kvinner fordi de har tatt, og framdeles tar, andre valg enn menn. Kvinnenes valg har gitt andre økonomiske og sosiale gevinster for samfunnet som helhet enn de rent lønns- og skattemessige.Kvinnesakens kjerne består i at kvinner og menn har like rettigheter og like stort ansvar for samfunnsutviklingen. Vi er heldigvis ikke lenger underlagt et system som sier at alle kvinner er programmert til å stelle hjemme og passe barn eller andre familiemedlemmer, mens mennene styrer verden. Kvinner står fritt til å foreta personlige valg i samme grad som menn.Men man må ikke underkjenne genetiske forskjeller. Feminine og maskuline egenskaper gir seg generelt utslag i et differensiert følelsesliv og reaksjonsmønster, og dermed også i prioriteringer av hva som er viktig, kanskje særlig når barna er små.Det er dette mønsteret som nå blir utfordret med en pensjonsreform som ensidig belønner lønnsinntekt og yrkeskarriere. Samfunnet premierer i stadig større grad maskuline verdier - uansett hva som hevdes i festtaler. Effektivitet, økonomi, forandringer og utfordringer av alle slag. Vil du være med, så heng på! Kvinner skal velge som menn har gjort. Hormonelle sykluser og svingninger tilpasses med piller mot og for det meste. Parolen er: Se ut som en kvinne, men lev som en mann - nesten.Hvis tradisjonelle feminine valg, som omsorg, nærhet og beskyttelse av såkalte myke verdier skal overleve i dagens samfunn, må staten ikke straffe dem som ikke forlanger lønn for all innsats. Å satse på disse verdiene vil i det lange løp lønne seg, også økonomisk. Det er dyrere med katastrofetiltak enn vedlikehold underveis.Det er å håpe at flertallet i pensjonskommisjonen har forstått konsekvensene av sine prioriteringer, og innser at feminine og maskuline verdier bør telle 50-50. Det kalles balanse.En flat statspensjon for alle norske borgere vil følgelig være å foretrekke for alle andre enn dem med høy lønnsutbetaling og lang inntektskarriere. Den siste gruppen, som i høy grad har bidratt til den økonomiske utviklingen i vårt samfunn, skal naturligvis ikke straffes ved at man frarøver dem allerede opptjente pensjonspoeng, men på sikt er det naturlig at man utvikler frivillige og private tilleggsordninger. Dette er vanlig i mange land der de evig vellykkede lever godt på fete pensjonsutbetaliner, som de har forsikret seg til. Det er deres valg og deres penger. Den norske stat derimot, med sitt tradisjonelle likhetsprinsipp og sine sosialdemokratiske tradisjoner, er ikke tjent med å forløfte seg økonomisk inn i fremtiden ved å finansiere økende sosiale forskjeller i alderdommen.Det haster med å innføre en ny ordning, la oss kalle den «Alderstrygg», som kan gi alle borgerne en alderspensjon til å leve av. Uten at enorme summer kanaliseres over statsbudsjettet til dem som har brukt livet til å fremme yrkeskarrieren, på bekostning av alle dem som har brukt livet og kreftene sine på ubetalt eller dårlig betalt omsorgsinnsats. Det er ikke god kvinnesak å straffe økonomisk de kvinnene som ikke samler seg under fanene til dagens trendsettere. Det er ikke nødvendigvis de siste som løser viktige samfunnsutfordringer som økende fremmedgjøring, volds- og sexfiksering, og tenåringer i livskrise. Vel så ofte er det en trygg hånd å holde i - et medmenneske med god tid, som ikke krever overtidsbetaling for å lytte til hva du har å fortelle.