Er kreft til å leve med?

Mange har fått beskjeden de håpet på: «Prøvene er fine, du er frisk.» Behandlingen blir hele tiden mer effektiv og antallet mennesker som overlever kreft øker heldigvis år for år. To av tre overlever kreft. Men mange må også leve med kreft.

De har fått beskjeden som inneholder ordene ingen kreftpasienter ønsker å høre: «Spredning og tilbakefall.» Kreften kan bremses, noen ganger settes på pause. Men den kan ikke stoppes. Kreften er blitt uhelbredelig. De vet at de skal leve med sykdommen — kanskje veldig kort, kanskje i mange år - og til slutt dø av den.

Kreftforeningens blogg

«Dessverre har vi ingen behandling som kan gjøre deg frisk». Vi er mange som har lurt på hvordan vi ville reagere hvis vi fikk en slik beskjed. Kathrine Dahle Wavold har beskrevet det slik på Kreftforeningens blogg:

«Å være 33 år og vite at kreftsykdom kommer til å ta livet av en … Det føles faktisk som at man ikke lever lenger enn morgendagen»

Det kommer en morgendag, men livet blir for mange et liv i konstant beredskap. For noen kan de fysiske plagene, fra sykdommen og behandlingen, ikke være til å holde ut, men likevel forteller de at den psykiske påkjenningen kanskje er enda større. Spørsmålene tvinger seg fram:

«Rekker jeg konfirmasjonen til sønnen min? Har jeg hatt min siste tur på fjorden? Har ikke den ryggsmerten blitt verre i dag? Blir jeg aldri bestemor? Å nei, er det en forkjølelse jeg kjenner …?»

Da pappa fikk kreft

En jente fortalte om da pappa fikk kreft, og beskjed om at han ikke kom til å bli frisk... «Det var som å putte hele familien i en boks, riste på den og sette den ned igjen med beskjed om at nå kan dere leve videre.» De som får disse beskjedene må skifte fokus, kanskje for resten av livet.

Å leve med et timeglass inni seg uten å vite hvor mye sand det rommer, er en enorm påkjenning, både for den enkelte og for de som står rundt dem.

Er det mulig for oss som står på sidelinjen å gjøre byrden mindre? Som gode medmennesker plikter vi å forsøke - ved å lytte, ved å være til stede, ved å bry oss. Som samfunn skylder vi å oppdatere vår forståelse av hva kreft er . Det kanskje viktigste av alt er at vi begynner å ta innover oss variasjonen som dette ene ordet rommer. Kreft er ikke én sykdom som alle erfarer likt og som har samme utfall. Ja, kreft kan bety død, men er også faktisk til å leve med.

På Verdens kreftdag er dette budskapet: Det går an å leve - godt og lenge - med kreft. Og det går an å forholde seg til kreft som noe som ikke bare rommer døden, men også livet.

Flere overlever

Tilsynelatende er det to måter å måle framskritt på: At færre får kreft og at flere overlever. Men et tredje mål er vel så viktig: At flere kan leve lenger med kreft, med færrest mulig fysiske og psykiske bivirkninger som resultat av behandlingen.

Håpet får næring fra stadig nye forskningsresultater. Resultater som danner grunnlag for mer effektiv behandling - behandling som ikke bare kommer dem til del som har et velbegrunnet håp om å bli helt friske, men som også retter seg mot dem som lever med uhelbredelig kreft. Behandling som kan gi ett år til, fem år til, som har til hensikt å forsinke og redusere. Behandling som kan gi et bedre liv.

Kan Verdens kreftdag gjøre oss flinkere til å snakke om det å leve med uhelbredelig kreft? La oss håpe det. Da kan denne gruppen føle seg sett, men samtidig leve en så tilnærmet vanlig hverdag som mulig. Det skylder vi dem som har en «kreftdag» - hver eneste dag, hele året.