Hoppet man av i Henrik Wergelandsgate, løp bort til Skippergata, hvis det ikke var kø og svaret var negativt, kunne man rekke å løpe ned til Vestre Strandgate og ta samme bussen hjem igjen.

Jeg husker jeg trålte hyllene for plater med Geffen-logo på, som det var på Nirvana-platene jeg kjøpte. (Paradoksalt nok leser jeg denne nyheten fra studioet til Steve Albini som jobbet med Nirvana, på den siste Geffen-plata). Jeg har brukt alt jeg har hatt av tid og penger på Rockline fra så langt tilbake som jeg kan huske. Her hørte jeg blant annet Rage Against The Machine for første gang, som ble en av mange musikalske oppvåkninger. Da jeg lå på sykehuset med kyssesyka sendte jeg mamma til Trond for å kjøpe Warlocks og Smashing Pumpkins. Etter konfirmasjonen kjøpte jeg platespillere og mikser, for å bli DJ. En periode fikk ga de meg ukentlige utskrifter av distributørenes lister, der jeg krysset av på alt jeg ville ha, fikk det levert løpende. Ukepenger, bursdagspenger, studielån og mine første lønninger ble vekslet inn til minner for livet.

Musikk som religion

Rockline var en institusjon med musikk som religion. Der var det alltid åpent, alltid velkomment, alltid tid til en prat, og alltid noe nytt, annerledes og kult. Det er vanskelig å forestille seg hvordan hjemmealene-festene, ungdomsklubben og de forvirrede tenårene hadde vært uten Rockline. Det hadde heller ikke blitt kule klubbkvelder på Vaskeriet, Markens, Charlies, og sist på Vaktbua like før jul. Antakelig hadde jeg heller ikke slåss for å få skrive om musikk, først i Fævennen, siden i Aftenposten, Klassekampen og ENO.

Sist gang jeg sklei ned den forferdelige glatte steinflistrappa til noe jeg ikke hadde hørt før, var i 2007. Da spilte du Iron & Wine sin fantastiske The Boy With The Coin fra The Sheperds Dog:

A boy with a coin he crammed in his jeans

Then making a wish he tossed in the sea

Walked to a town that all of us burn

When God left the ground to circle the world

Det verset føles ekstra nært nå. Plata har vært med meg siden, og er en av de platene jeg hører oftest på. Livet er sanger og album, sortert selvbiografisk. Det hadde det ikke vært uten Rockline.

Det er vanskelig å se for seg hva man skulle brukt all tiden og energien på om den ikke hadde fått utløp Rockline. Det er også vanskelig å se for seg hvor man hadde vært i livet dersom denne musikkinteressen ikke hadde fått løpende påfyll av bensin på bålet i minst 20 år for min del. Ihvertfall ikke her i Chicago. Alt hadde vært annerledes uten deg, Trond.

Tusen takk!