FÆDRELANDSVENNEN viste i en oversikt lørdag at behandlingstiden for byggesaker varierer sterkt fra kommune til kommune i vår region. Et misforhold mellom saksmengde og antall saksbehandlere gjør at enkelte kommuner ikke er i stand til å yte den service som lovverket pålegger dem, og heller ikke en service som rettferdiggjør de høye behandlingsgebyrer som ilegges.

Det er også en rimelig antakelse at det er en sammenheng mellom arbeidspresset for behandlende instanser og kvaliteten på arbeidet som utføres der. Etater med tilstrekkelig bemanning vil ha mulighet til oftere å unngå summarisk saksbehandling, dårlig funderte avgjørelser som omgjøres i ankeinstanser, unødige utsettelser for søkerne, og – som et resultat av dette – misnøye med det som i utgangspunktet er et nødvendig byråkrati.

LOVVERKET knyttet til byggesaker fremstår for folk flest som svært komplisert og tidvis forvirrende. Derfor er det betenkelig at for eksempel Lillesand kommune dramatisk har begrenset søkernes muligheter til å få kontakt med saksbehandlere for å få råd og innspill. I andre kommuner, for eksempel Søgne, får søkere ikke den informasjon som regelverket sier man skal ha om den videre håndtering av søknaden.

Ved å gi søkere tilgang på kommunens ekspertise, samt rådgiving og informasjon i forkant av søkerprosesser, tror vi at behandlingstiden ville gått ned. Samtidig ville søkerne, som det kommunale byråkrati både er betalt av og satt til å hjelpe, være mer tilfredse.

NÅR KOMMUNALE tjenester ikke holder god nok kvalitet, er det lett å rette baker for smed; det er saksbehandlerne i førstelinjen ut mot brukerne som får misnøyen rettet mot seg, når skytset heller burde rettes mot bevilgende politikere. Derfor er det viktig å understreke at ansvaret for mangler i kommunal saksbehandling bare ytterst sjeldent ligger hos den enkelte saksbehandler eller kan tilskrives hennes kompetanse. Problemene oppstår i første rekke fordi politikerne ikke ser seg råd til å bruke de pengene som må til for å få en tilstrekkelig bemanning. Vi har ikke særlig håp om å bli hørt, men oppfordrer politikerne i kommunene med etterslep om å bevilge de midler som skal til for at brukerne skal få den kvalitet de har krav på.