Arvid Grundekjøns farvel til politikken var ikke overraskende. Da han kom inn fra høyre, var han klar på at han kun så for seg én periode i rådhuset. Pausen fra næringslivet skulle ikke bli for langvarig.
Nettopp bakgrunnen fra næringslivet har gjort ham til en utradisjonell politiker. Han har vært en politisk type vi ikke har vært vant til. Grundekjøn har tenkt politikk på en annen måte enn de som har sittet flere perioder i bystyresalen. Og på sitt beste har han representert en humoristisk og respektløs tilnærming til vedtatte politiske sannheter.
Alt dette har vært sunt for det politiske livet.
Baksiden av medaljen har vært det politiske håndverket. Som han har brukt lang tid på å tilegne seg.
Det siste betyr ikke at Grundekjøn ikke etterlater seg politiske resultater. Tvert imot. Han har tatt Sørlandets hovedstad flere skritt til høyre. Først gjennom å innlemme Frp i det politiske flertallet. Dernest gjennom konkrete saker som for eksempel en — om enn forsiktig - nedgang i eiendomsskatten. Han har åpnet for en større rolle for private aktører i blant annet rusomsorgen. Og sørget for at Justvik skole skal bygges som et OPS-prosjekt. Dessuten er gjeldsveksten stanset og økonomien under kontroll.
De politiske nederlagene er imidlertid også betydelige. Sammen med sine allierte på høyresiden lovet han at det ikke skulle bil noen rushtidsavgift. Da den likevel måtte innføres for å få statlige belønningsmidler til kollektivtiltak, fikk den rødgrønne regjeringen skylden. Men heller ikke med de blå partifellene i regjering har avgiften forsvunnet. Storbymidler til Kristiansand har det heller ikke blitt noe av, foreløpig. Til tross for de borgerlige partienes raseri i Kristiansand da den rødgrønne regjeringen inntok det samme standpunktet for noen år siden.
I likhet med den rødgrønne regjeringen har også Grundekjøns flertallsstyre pådratt seg anklager om arroganse. Mindretallet mener han har opptrådt som en styreleder i bystyret, og ikke som en samlende figur som har fremelsket debatt med påfølgende brede kompromisser. Nettopp dette siste er et paradoks, siden det er borgermesterrollen mer enn ordførerrollen han har tilstrebet.
I likhet med opposisjonen i eget bystyre vil trolig heller ikke ordførerne i nabokommunene savne Grundekjøn. Han kom skjevt ut i flere saker som rushtidsavgiften og sin misnøye med for mange møter i regionale organer. Etter hvert har tonen blitt bedre. Men noe politisk hjertelig forhold til rådhusene i nabokommunene har det ikke blitt.
Likevel har Grundekjøn ofte truffet folkemeningen. Rushtidsavgiften er ett eksempel. De mange møtene mellom ordførerne og byråkrater trolig et annet. Og tiggersaken et tredje. Men langt inn i Høyre-kretser håpes det likevel at dette ikke blir eksempler til etterfølgelse for Grundekjøns etterfølger.