Både Hamas og Israel har de siste dagene forsøkt å fremstille våpenhvileavtalen som ble inngått tidligere i uka som en seier. Men det er vanskelig å gi noen av dem rett.

Hamas som startet krigen, feiret avtalen som en triumf. Jublende menneskemasser strømmet ut i Gazas gater. Men vilkårene i avtalen er alt det Hamas sa de ikke ville godta i krigens tidlige fase. Ingen av de tre hovedkravene ble oppfylt. Grensene ble ikke åpnet. Fanger i israelske fengsler ble ikke satt fri. Og flyplassen blir verken åpnet eller bygget ut.

I stedet har Israel forpliktet seg til å lette på restriksjonene når det gjelder import av en del basisvarer og byggematerialer. Men det er langt fra Hamas’ opprinnelige krav. Nå inneholder riktignok våpenhvileavtalen bestemmelser om at partene innen en måned skal begynne diskusjoner om blant andre disse kravene, men ingen tror det vil føre til noe som helst. Ikke minst fordi mekleren Egypt ikke har noe ønske om å hjelpe Hamas. Det nåværende lederskapet i Cairo fører en nådeløs kamp mot Det muslimske brorskapet på hjemmebane. Og Hamas er Brorskapets avlegger i Gaza.

Det Hamas klarte, var å holde ut i 50 dager mot den israelske overmakten. Helt til timen våpenhvilen trådte i kraft, ble det avfyrt raketter fra Gaza. I en del av verden der prestisje til tider betyr mer enn menneskeliv, gir det kredibilitet. Inntrykket av å fremstå en standhaftig organisasjon er viktigere enn de aller mest meningsløse tapene av liv. Den siste ladningen raketter ble sendt av gårde en time før våpenhvilen trådte i kraft. 12 granater traff en kibbutz like ved Gaza. To israelere ble drept, syv skadet. Det er uttrykk for samme logikk når Israel hevner seg gjennom et luftangrep mot en bygning i Gaza, bare minutter før våpnene skulle tie. 12 mennesker ble drept, to av dem barn.

På gateplan i mange arabiske hovedsteder har denne standhaftigheten gitt Hamas økt oppslutning. Når titusenvis av israelere må løpe for livet til bomberom, vekker det beundring i deler av den arabiske verden. Som så altfor godt husker rekken av militære nederlag mot den israelske krigsmakten.

Men denne siste krigen viser også begrensningene til en av verdens sterkeste militærmakter. Heller ikke Israel står igjen som noen seierherre. Mens kamphandlingene pågikk, krevde statsminister Benjamin Netanyahu at Hamas-styrkene måtte avvæpnes. Det ble de ikke. Selv etter å ha avfyrt om lag 4500 raketter mot Israel, regner man på israelsk side med at Hamas fremdeles har flere tusen igjen.

Det verste for begge parter — og menneskene i både Gaza og det sørlige Israel - er da også at krigen ikke forandret på noe som helst. Nå som før lever mer enn halvannen million mennesker innestengt på en liten landstripe. Avhengig av nabolandenes nåde og det internasjonale samfunns givervilje. Og hvor mange ganger orker andre land å betale for gjenoppbygging av bygninger og infrastruktur som nok en gang er bombet sønder og sammen? Og som kan bli det igjen? «Givertretthet» er et hyppig brukt uttrykk om denne konflikten.

Samtidig er det vanskelig å se noen annen vei ut enn å trå til igjen. Gjør ikke omverden det, øker fattigdommen og desperasjonen ytterligere, og med det trolig radikaliseringen. Paradoksalt nok ønsker også Israel en gjenoppbygging velkommen. Nettopp for å hindre at mer ytterliggående elementer tar makten. Eller deler av den, og med gjør Gaza totalt uregjerlig.

Den tragiske konklusjonen på den 50 dager lange Gaza-krigen er 2144 drepte palestinere og 70 israelere. Og mange andre sterke lidelseshistorier. Ikke noe annet.