Mange av de mer enn 200.000 som har kjøpt Kunsten å leve har en slik signert bok i hyllen eller på kaffebordet, med kruseduller som utvilsomt har stimulert salget.

Jeg oppfant denne skriftformen da jeg satt i ørkesløse møter, flere enn jeg ønsker å huske, og det ikke var formålstjenlig å virke så arrogant og uinteressert som jeg egentlig var. De andre møtedeltagerne trodde at jeg tok notater, mens jeg egentlig var i min egen verden, og bare våknet opp hver gang det ble sagt noe interessant.

Interesse for skrift

Jeg er ikke den eneste som har interessert meg for utforming av bokstaver. Hadde ikke Steve Jobs havnet på et kalligrafikurs da han virret rundt på universitetet, så ville ikke skriften i Applemaskiner sett ut som den gjør, og heller ikke i Bill Gates sin Windows, som stjal utformingen av bokstaver fra Jobs.

Det var elegansen i bokstavene Steve Jobs så i Palladinos klasse som ble det fingeravtrykk som alltid har preget Apples datamaskiner.

Jobs satt i kalligrafiklassen til Robert Palladino i Portland’s Reed College. Palladino, som døde 26. februar i år 83 år gammel, hadde brynet bokstavene sine gjennom to årtiers opphold i et Cistercienserkloster. Da Steve Jobs døde i 2011, skrev avisen The Hollywood Reporter at det var interessant at den største skrikhalsen i Silicon Valley studerte med en munk som hadde tilbrakt år bundet av et løfte om stillhet.

Det var elegansen i bokstavene Steve Jobs så i Palladinos klasse som ble det fingeravtrykk som alltid har preget Apples datamaskiner. Dette påpekte Jobs i hans berømte tale ved Stanford universitetet i 2005. Jobs sier at hvis han ikke tilfeldigvis hadde dumpet inn i dette kalligrafikurset, så ville ikke hans datamaskiner hatt en rekke skriftvarianter og bokstaver som sto i perfekt proporsjon. Dette er nok et eksempel på at tilfeldigheter er noe som inntreffer når det er nødvendig.

Personlig preg

Selv om det finnes mange vakre fonter i Apples register, så mangler de det personlige preget. De er for perfekte.

Edvard Munch sa en gang om et bilde han var ferdig med: Nå er det et perfekt bilde. Nå må jeg bare legge inn et par feil, så vil det bli et stort bilde. Slik er det også med håndskrift, og med mennesker. Blir resultatet for perfekt, så blir det kjedelig, uten dynamikk.

Jeg brukte krusedullene mine da jeg skrev konvolutter til offentlige instanser, for å forsikre meg om at ikke konvoluttene forsvant i brevbunker som en gjespende statsråd, eller byråkrat, bladde gjennom hver morgen, og hvor alle konvolutter hadde det samme hverdagsgrå og humørløse utseendet.

De færreste, både i offentlig og privat sektor, bruker en metode som min. Hadde de gjort det, så ville vel mottagerne fått epileptisk anfall under poståpningen.

Da ville heller ikke mine brev ha stukket seg ut, og til og med havnet i glass og ramme, til og med på statsrådsnivå.

Jeg har selv en stor samling av personlige brevkonvolutter og postkort fra min gode venn, kunstneren Carl Nesjar. Hvor han enn befant seg i verden, så sendte han meg brev eller kort, som ikke bare var håndskrevne, men hvor han også hadde laget et lite fargerikt motiv. Jeg vet ikke om jeg kan tapetsere alle innerveggene i det kommende kunstmuseet på Silokaia med Nesjarbrev. Vi får se. Det avhenger nok av hvem som blir finalevinner i arkitektkonkurransen.

Ikke noe fremskritt

Pasienter og pårørende ville neppe blitt like rørt, som de faktisk ble, da de registrerte at legen, eller sykehusdirektøren, brukte tid på å utforme personlige håndskrevne hilsener som svar på henvendelser med kritikk eller ros. Det å skrive hilsener med hånd, viser jo at brevskriveren bryr seg, og også har lest henvendelsen, ikke bare sendt den nedover i byråkratiet.

I dag vet knapt noen i tommelgenerasjonen hva håndskrift, skjønnskrift, løkkeskrift eller formskrift er. Og det er ikke noe fremskritt.

Da jeg gikk på skolen, på Lund, Lahelle og Lovisenberg, ble vi dressert i håndskrivning. Skjønnskrift var et eget fag. Den moderne formskriften ble oppfattet som en vederstyggelighet sammenliknet med løkkeskrift. I dag vet knapt noen i tommelgenerasjonen hva håndskrift, skjønnskrift, løkkeskrift eller formskrift er. Og det er ikke noe fremskritt.

Få skjønner hvor faktisk det er å få fram personligheten når man bare bruker en eller to tommelfingre på iPhonen eller iPaden, selv om man krydrer ordene med smilefjes eller andre hermetikktegn fra Emoji.

I min ungdom var det spennende å gå i postkassen. Ikke minst hvis man ventet på brev fra en kjæreste som var bortreist, og som man håpet ikke var forsvunnet for godt. Hvorfor kom det ikke noe brev i dag heller? Har hun glemt meg, eller funnet en annen??

Har betydning for barnas utvikling

Den gangen man opplevde spenningen mellom fravær og nærhet. Den gang man virkelig lengtet etter noen som var borte, og savnet økte i intensitet for hver dag, hver time og hvert minutt som gikk. Den gang det var innhold i brevene, ikke bare en masse hverdagslig skvalder.

I gamle dager talte tausheten. Før internet, Skype, og mobiltelefoner, som gjør at tiden nå blir klippet opp i småbiter. Den gang vesentligheter ikke ble druknet i et hav av uvesentligheter. Den gang savn og nærhet gikk hånd i hånd. Det går dessverre ikke an å savne noen skikkelig, og her mener jeg skikkelig, hvis man ser dem, eller hører dem, hele tiden. Når man vil ha ro, men ikke får det, fordi ørene fylles til svettegrensen med tomprat, og gjentagelser.

Få er klar over at håndskrivning ikke bare er en intimøvelse, men at håndskrivning også betyr noe for et barns utvikling, ikke minst for utviklingen av hjernen.

Det vil jeg kanskje kommer tilbake til i en senere Fredagskommentar, siden jeg nå har jeg brukt opp mine tilmålte ukestegn, med mellomrom, og må konsentrere meg om noe annet. For jeg har faktisk ikke tømt innboksen på iPhonen, iPaden eller Macbook’en min på flere timer.