Mellom anna har kommentator Sven Egil Omdal kritisert vedtaket i harde ordelag i herverande avis.

Til det medisinske først: Ja, boksing medfører ein helserisiko. Det er ingen usamde om. Men det gjer også svært mange andre lovlege aktivitetar og idrettar. Dersom ein verkeleg vil drive med noko som gir svært stor risiko for skader, eller til og med død, bør ein dra til Voss og satse på ekstremsportar som basehopping og rafting. Eller starte med sprangriding. Eller spele rugby. Og dersom du verkeleg vil gå målretta laus på hjernecellene dine, bør du drikke alkohol.

Så vil ein del innvende: Ja, mange andre idrettar er farlegare enn boksing. Men i boksing vinn du ved å skade motstandaren. Samstundes bør ein hugse at å nedkjempe motstandaren er målet i all kampsport. Også fullt lovlege knockout-sportar som kickboksing, karate og taekwondo.

Nettopp fordi knockout-sportar vert vurdert som særleg risikofyllte, må ein søkje den såkalla Godkjenningsnemnda om løyve til å arrangere kampar. Det har alle idrettar hatt høve til fram til no, med unnatak av profesjonell boksing — som har vore forbode ved ei særlov.

På dette tidspunkt kunne eg kanskje skrive nokre avsnitt om boksinga si lange historie. Om korleis det på mange måtar er ein edel sport, som krever enormt god fysisk form, og som lærer deg kroppskontroll, kondisjon, balanse og respekt for motstandaren. Eventuelt kunne eg skrive om kor forråande det er å sjå folk denge laus på kvarandre, om kor meiningslaust det er å rette slag mot hovudet, og kor mykje kommersielle interesser og generell snusk som ligg bak mange profesjonelle boksekampar.

Men eg har ikkje tenkt å legge vekt på noko av dette. Fordi det mest relevante spørsmålet for oss som politikarar er dette: Kor skal vi setje grensa for individet sin sjølvråderett? I eit fritt samfunn treng du ikkje kome med ein spesielt god grunn for kvifor du vil gjere som du gjer, så lenge det ikkje går ut over uskuldige tredjepartar. Det er i utgangspunktet nok at du har lyst til å gjere det.

Så bør vi openbart setje grensa ein stad. Dei fleste vil nok vere samde i at grensa bør gå ein plass mellom frimerkesamling og sverdkamp. Når det gjeld profesjonell boksing, snakkar vi om den idretten i verda med kanskje tettast medisinsk oppfølgjing. Vi snakkar om eit tal utøvarar du kan telje på to hender, som må opparbeide seg lisens og til stadigheit gå gjennom omfattande helsesjekkar. Vi snakkar om profesjonelle, vaksne, topptrente atletar, som er glade i idretten sin og fullt klar over helserisikoen den medfører.

Hovudpoenget i kommentaren frå Sven Egil Omdal, er at stortingsfleirtalet har latt «ideologi» trumfe «kunnskap» i denne saka. Det er ein usedvanleg teknokratisk måte å sjå verda på. I eit folkehelseperspektiv er det sjølvsagt ingen grunn til å tillate proffboksing. På same måte som det ikkje er nokon grunn til å tillate sprangriding, eller sal av alkohol. Men som politikarar må vi vekte ulike omsyn mot kvarandre. Omsynet til personleg autonomi og respekten for at folk tek i ulike val er også gyldige og (etter mitt syn) tungtvegande argument.

Venstre og stortingsfleirtalet har konkludert med at det er liten grunn til å ha eit særforbod mot profesjonell boksing. Og eg mistenkjer nok at tida vil vise at nye Storting neppe vil finne grunn til å gjeninnføre forbodet.