Forslagsstillerne ønsker at bestanden skal økes med fem-gangen av det den er i dag samt at sonen som regulerer utbredelsen også skal omfatte store deler av Sør-Norge. Dersom et slikt forslag blir gjeldene politikk frykter vi at konfliktnivået knyttet til arten vil nå høyder vi så langt ikke har sett her til lands. Utvidelsen vil medføre at ulven vil bli et stort problem for reindrift i Engerdal, villreinstammen på Hardangervidda og beitebruk i hele Sør-Norge.

Forhøyet konfliktnivå

Jakt med løs og drivende hund vil også bli fortrengt til en umulighet. Spørsmålet vi stiller er hvem som er tjent med et forhøyet konfliktnivå rundt denne arten? Kan det være organisasjoner som samlet mottar offentlige bidrag opp mot 130 millioner for å motarbeide sunn forvaltning av vilt og rovvilt i norsk utmark? Ulven som den svært effektive predator den er, vil i det antallet og med den utbredelsen i forslaget, bli en mange ganger så stor skadevolder som det den er i dag! Har ulven blitt en så nyttig melkeku for enkelte aktører at man må holde konflikten levende for enhver pris?

Hvorfor vil ikke nevnte organisasjoner la allmenheten få vite at Skandulv har laget en sårbarhetsanalyse for arten som viser at allerede i år 2000 var bestanden i Sør-Skandinavia så stor at den ville overleve som art i 100 år uten fare for utryddelse? Siden den gang har ulvestammen vokst kraftig og blitt mer enn fire ganger så stor. Påstanden om at vi ikke har en Skandinavisk levedyktig bestand er i beste fall grovt misvisende!

Lav innavlsgrad

At innavlsgraden derigjennom er kraftig redusert og dalende er også et faktum man velger ikke å synliggjøre i debatten. Innavlsgraden er nå ifølge Skandulv/NINA, så lav at det ikke er behov for innvandrende ulv

fra den finsk/russiske delen av bestanden.

Norges reelle forpliktelse gjennom Bern konvensjonen knyttet til arten er å forvalte denne i samarbeid med våre naboland. Vi er på ingen måte forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig bestand i Norge. Dette er noe forvaltningsmotstanderne i nevnte organisasjoner burde være meget klar over. Argumentasjonen fra disse organisasjonene fremstår som følelsesmessige betraktninger hvor de ikke vil ha belyst reelle fakta.

Strukturelle endringer

Forslaget fra organisasjonene kan derfor ikke oppfattes på annen måte enn et ønske om å få store strukturelle endringer hvor de grønne næringene i Norge desimeres. Høsting av de fornybare ressursene gjennom beitebruk i utmark skal erstattes med industrialisert landbruk bygget på kraftforbruk fra importert soya hvis de får gjennomslag for sine ønsker. Uttak av økosmart kjøtt ved jakt og tradisjonell bruk av jakthunder må vike for blind rovdyrromatikk. Forslaget fra WWF, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr er alt annet enn miljøvern. Organisasjonenes syn innebærer å gjøre arten en bjørnetjeneste da den vil skape økt konflikt.

Jegernes Interesseorganisasjon har levert et innspill til regjeringen og Stortinget på bestandsmål av ulv og forvaltning av dagens ulvesone. Forslaget vil etter vårt syn dempe konflikten rundt arten samtidig som internasjonale forpliktelser og biologiske fakta er ivaretatt.