En minaret er det tårn i en moské hvor muezzinen kaller inn til muslimenes bønnetider. Slik sett svarer en minaret til et kirketårn, bare at den har høyttalere og ikke klokker. Verken kirken eller moskeen behøver et slikt tårn, men de hører likevel på en måte sammen, gudshuset og tårnet.
Et slikt tårn er en prangende innretning, som vises i landskap, det stikker seg opp og markerer at denne bygning er ikke som andre. En minaret og et kirketårn et kraftig og tydelig symbol på et religiøst nærvær. Innen religionsfenomenologien fremheves det hellige rom, enten dette er kirke, moské, synagoge eller en annen type gudshus, som representant for en annen, en sakral dimensjon i tilværelsen. Dette er beskrevet blant annet i Mircea Eliades berømte bok «Det hellige og det profane». Der andre bygninger er orientert mot sekulære nabobygninger, er gudshuset relatert til det hellige, som en vertikal dimensjon i forhold til en horisontal dimensjon.
I Sveits holder man folkeavstemning om alt mulig, hvis et visst antall borgere krever det. Dette er en type direkte demokrati vi i Norge bare har gjort oss bruk av ved noen få anledninger. Vi har indirekte demokrati, der vi velger politikere til å representere oss i de lovgivende og besluttende organ. Fordelen med direkte demokrati er at man kan føle at man deltar direkte i beslutningsprosessen. Faren med et slikt demokrati er at populistiske krefter kan bevege folket til å fatte uheldige beslutninger. Det indirekte demokrati har sine åpenbare fordeler. Derfor har da også de fleste demokratiske land indirekte demokrati.
Det direkte demokrati førte til at man i Sveits fikk folkeflertall mot å bygge flere minareter i tilknytning til moskeer. Dette er et vedtak som har ført til sterke reaksjoner verden over, og har brakt mange sveitsere til forlegenhet på sitt lands vegne.
For dette famøse valgresultat er meget uheldig. Det har skinn av å være demokratisk, fordi det er et resultat av en folkeavstemning, men det griper direkte inn i religionsfriheten. Noen har argumentert med at et slikt vedtak burde vise muslimske land hvordan det oppleves at kristne menigheter ikke får bygge kirker. Men det er likevel en feilslutning, fordi religionsfrihet er en menneskerett. Det er meget uheldig med et minaretforbud, fordi det er et konfrontasjonsvedtak som signaliserer for den muslimske verden at det er like legitimt med restriksjoner mot minareter i den kristne kulturkrets som at den muslimske verden er restriktiv mot kirkebygg. En slik tankegang er forkastelig også ut fra Jesu prinsipp om at det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem («Den gyldne regel», Matteus 7,12). Dette er et etisk prinsipp som er kjent i mange kulturer.
Religionsfrihet er av grunnleggende betydning. Min kollega på Ansgar Teologiske Høgskole, førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein, kalte sin doktoravhandling «Har staten bedre borgere?». Dette er en studie av «dissenternes» kamp for religiøs frihet i perioden 1891 til 1969, da Lov om Trudomssamfunn kom. Stikkordene er «bedre borgere» og «dissentere». Det var en tid da vi som ikke var medlemmer av statskirken ble kalt «dissentere», avvikere. Fordi vi ikke var medlemmer av statskirken var det en rekke ting vi var avskåret fra, fordi vi var religiøse avvikere. Vi kunne ikke være lærere, i hvert fall ikke kristendomslærere, og vi kunne ikke inneha visse embeter, vi kunne bli betraktet som sekter og det som verre var.
Ikke før enn omkring 1970 kunne vi studere teologi på Menighetsfakultetet. Og da vi endelig fikk lov til det, kunne vi ikke delta aktivt i fakultetets andaktsliv, fordi vi var «reformerte», og derfor ikke kristne på rett luthersk måte. (I dag er situasjonen på Menighetsfakultetet helt annerledes.) Slike opplevelser gjør at vi «dissentere» har personlige erfaringer med hva en innskrenket religionsfrihet innebærer. Mange hadde meget ubehagelige opplevelser av å være religiøst og sosialt «annerledes». Derfor kjemper vi med nebb og klør for religionsfriheten, og er innbitte motstandere av at staten holder seg med egen kirke.
Sveits er langt borte og på mange måter et «annerledesland». Jeg tenkte nokså umiddelbart at de holdningene vi har fått dokumentert i Sveits er også utbredt i Norge. Og nå har vi fått det bekreftet. Aftenposten publiserte 17. desember en undersøkelse som viser at nesten en tredel av den norske befolkning ønsker et forbud mot minareter, mens omkring en femdel var usikre. Det er flere som er mot minareter, eller ikke har bestemt seg, enn de 44 % som ville si nei til forbud mot minareter.
Ikke uventet er det innen Fremskrittspartiet at flest ville si ja til forbud mot minareter, hele 49 %. Også i Høyre var motstanden mot minareter stor (39 %). Minst motstand mot minareter var det i Venstre (18 %), SV (14 %) og Rødt (12 %). Tar man så i betraktning den sterke oppslutning det er om Fremskrittspartiet på Agder, ligger det nær å anta at det også på Sørlandet kunne blitt folkeflertall mot minareter. Det ville i så fall være et skremmende vitnesbyrd om lav prioritering av religionsfriheten – i bibelbeltet.
Det er selvfølgelig ikke minareter man er redd for, det er islam. Det er ingen tvil om at islam er en stor utfordring for den vestlige kristne kulturkrets. Her finnes det holdninger som strider mot grunnleggende verdier hos oss. Ikke minst bidrar den militante islamisme, slik denne kommer til uttrykk gjennom selvmordsbombing og andre terrorhandlinger, til å skape frykt for islam. Islam er en helt annen religion enn kristendommen, og virker derfor fremmed for mange i den vestlige kristne kulturkrets.
Likevel er ikke forbud veien å gå. Det er ingen annen farbar vei inn i det nye året enn allmenn religionsfrihet og dialog. Vi kristne må gjøre oss kjent med islam og de islamske kulturer, og muslimene må gjøre seg kjent med kristendommen og de kristne kulturer. Vi må avmystifiseres overfor hverandre.
Dette vil ikke løse alle konflikter; religionskonflikter har det alltid vært, og det vil det fortsatt være. Men det må ikke få oss til å tro på forbuds— og konfrontasjonslinjen. Det fører i hvert fall til konflikter. Det er ikke snakk om at vi skal utligne forskjellene, men at vi skal forstå og akseptere hverandres forskjellighet, og bli enige om at vi kan være uenige, men likevel leve i fordragelighet med hverandre.