Den store endringa i norsk utdanningspolitikk i de siste førti åra har vært utbygging av høgre utdanning rundt om i landet. Distriktshøgskolene var til å begynne med et sentralt innlegg i dette arbeidet. De sørga for desentralisert universitetsutdanning, samtidig med at fag ble satt sammen på nye og spennende måter. Uten distriktshøgskolene hadde de nye universiteta vært utenkelige. Da de nye reformene kom på 1990-tallet med regionale høgskoler, der blant anna pedagogiske og kunstfaglige høgskoler gikk sammen under én ledelse, kom både Stavanger, Agder og Bodø styrka ut av det. Prosessen var ikke smertefri, men den førte til enorme fordeler på sikt.
I den siste tida har det har det vært diskutert om ikke Høgskolen i Telemark (HiT) burde slås sammen med UiA. Forslaget har blitt diskutert både innad i institusjonene og utad i pressa. I mai kom HiT og UiA sammen for å drøfte samarbeid og en mulig framtidig fusjon.
Tanken om sammenslåing har blitt møtt med en del skepsis. Det er likevel mye som taler for at de to institusjonene vil tjene på å gå sammen, faglig og administrativt. Til orientering har HiT i Bø nå et doktorgradsstudium i økologi og venter et nytt i kulturstudier. Campus for ingeniørfag i Grimstad og i Porsgrunn vil ha store fordeler av en fusjon.
For å klargjøre argumentene må vi gå tilbake til Stjernø-utvalgets innstilling (Sett under ett: Ny struktur i høyere utdanning, NOU 3, 2008). Den la vekt på høyere utdanning og forskning som en del av verdiskapinga, nasjonalt og regionalt, med krav til internasjonal kvalitet på undervisning og forskning. For å få dette til kunne ikke institusjonene bli værende i det utvalget kalte en «fragmentert struktur». Utvalget hevda derfor at skillet mellom høgskole og universitet er forelda. Det slår fast at det knapt fins noe anna land som definerer universitet slik vi gjør i Norge, med krav om fem mastergrader og fire doktorgrader, en regel som ikke fremmer bredden i norsk høyere utdanning og som tapper mindre campus for ressurser.
I en liten nasjon som Norge bruker universitet og høgskoler altfor mye penger på å konkurrere med hverandre og på administrasjon. Det blir hevda på sentralt hold at vi har for mange universitet. Professor Hagtvet i Oslo har til og med foreslått å legge ned UiA. I Aftenposten (6.1. 2011) har Knut Olav Åmås en kommentar til veksten i det norske universitetssystem. Han mener at nå (etter Bodø) er det nok universitet i Norge, eller som han skreiv: «mer enn nok». Avisa hans har holdt ei sentralistisk linje i debatten. Men problemet ligger ikke i antall universitet.
Andre land og stater ordner, eller har ordna, sitt universitetsapparat på en langt smidigere måte. Syddansk Universitet, med hovedsete i Odense og mindre campus i Kolding og Esbjerg, er nå Danmarks tredje største universitet (fra 1998) med over ti tusen studenter. Eller ta til dømes det statlige universitetssystemet i Wisconsin, en stat i USA med et folketall om lag på størrelse med Norges og med ett av verdens beste universitetssystem. Der er det slik at statsuniversitetet, University of Wisconsin, er en fellesbetegnelsen (fra fusjoner på 1970-åra) på et offentlig universitetssystem med i alt femten (15!) universitetscampus, fordelt over heile staten, i by og bygd.
Her er det ingen som hevder at nå har vi nok universiteter. Campus i hovedstaden Madison er sjølsagt den største, med over 40.000 studenter og internasjonalt anerkjente doktorgradsprogram, men samme universitetssystem dekker også småsteder som Superior med kun tre tusen studenter og uten et doktorgradsprogram. Det heter likevel «University of Wisconsin, Superior». Alle 15 universitetscampus er kvalitetssikra, men ikke alle har PhD-program på sin campus. Det var bl.a. slike system Stjernø-utvalget tok opp som en mulighet i norsk sammenheng, men den sida av rapporten ser ut til å ha blitt lagt i skuffen.
Med et samla universitetssystem i Agder og Telemark er det intet i veien for et «University of Southern Norway, Kristiansand» i samme hatten som et «University of Southern Norway, Bø». Det ville være mer praktisk og faktisk mer internasjonalt. Men ofte blir de ansvarlige for gjeldende ordning værende i gamle tenkesett på dette område. Min gode kollega, Ernst Håkon Jahr, er i følge Fædrelandsvennen mot ei sammenslåing med HiT fordi det ville være det samme som «å fusjonere nedover».
Mens en altså i Wisconsin, med noe over 5 millioner innbyggere, kjører én modell og ett felles universitet i femten campus for sentrum og region, med de veldige fordelene dette innebærer for utvikling og kunnskap, sitter en i den norske hovedstaden og holder på sentralisering og skarpe skille. I Aftenposten fortviles sentralister ved UiO over at vi nå har «universitet på hvert nes» og frykter for regionalisering og nivåsenking. Den logikken burde ikke ha noen plass i norsk virkelighet.
Ved HiT valgte leiinga å satse på UiA heller enn et nærmere samarbeid med Buskerud og Vestfold. Det var et klokt valg. Agder står oss nærmere. Telemark og Agder er samme bispedømme og felles skogeierlag! Kristian Lofthus (1750–1797), som har gitt navn til møterom på campus i UiA, fikk like mye å si for bondeopprør i Telemark som i Agder. Og på veggen bak stolen til UiAs rektor starter bilderekka over tidligere rektorer med en kjent telemarking: Vetle Vislie (1858–1933) født i Skafså, rektor på Lærerskolen i Kristiansand fra 1908, forfatter av ei bok om Aasmund O. Vinje og utgiver av ei utgave av skriftene hans.
Ett felles universitet for Agder og Telemark ville auke vår internasjonale profil og styrke vår regionale identitet. Ett felles universitet i de tre fylka vil minske det administrative systemet og styrke fagmiljøa. Det vil gi rom for Wergeland og Vinje.
Det er bare å sette i gang.
Kronikken er noe forkortet, red.