La det være sagt med en gang: når jeg tidligere har sett syklister slite seg opp fjellene i Tour de France – eller for den saks skyld opp våre lokale høyebakker ved Mosby, syklende i regnet, dryppende, skjelvende, med hardt sammenknepne rumper – har jeg både fra bilvinduet og tv-stolen spurt meg selv: hva skal dette være godt for?

Svaret ligger i sykkelen og metaforen den utgjør. Den er et redskap som endrer menneskets bilde av seg selv. I over 50 000 år har vi benyttet oss av redskaper. Fra de første skarpe flintsteinene – som lot oss skjære inn til den proteinrike beinmargen på døde dyr – til plogen og dens revolusjonerende effekt på jordbruket. Redskapene har nærmest blitt som en forlengelse av kroppen, liksom en utvekst som har grodd til spadeform, bestikkform, telefonform, sprøyteform og mer. For der dyrenes attributter forble organiske vedheng på dyrekroppen, i form av haler, vinger, skall, pigger osv., kvittet vi oss med kroppsvedhengene. Evolusjonen, om du vil, kledde oss nakne. Borte ble pelsen, klørne og det snuteformede munnpartiet. Og under oss vokste fremkomstmidlene, hjulene, pedalene, skoene.

I dag er bildet vi har av oss selv som syklende, idet vi triller mykt over asfalten, helt naturlig. Vi ser sykkelens egenskaper som våre egne. Når den bremser, er det vi som bremser. Når den svinger, girer, akselererer eller parkerer, er det vi selv som gjør det. Og herigjennom vokser mulighetene til å ta oss frem i verden som en strålende metafor. Vi, som en gang for millioner av år siden krøyp opp av det salte havet og ålte innover strendene, vi triller, surfer, skater og flyr gjennom verden.

Men altså: Tour de France. Jeg må tilstå at jeg har blitt en stor beundrer av denne konkurransen. Jeg oppdaget den via dansk TV2, da Jørgen Leth etter en stillhet på 10 minutter plutselig kommenterte hovedfeltet «Ah, hvor det er smukt, feltet, glidende gjennom det gule hav som en stor muskel». Så ble det stille igjen, men min nysgjerrighet var vekket. Jeg så Amstrong og Ullrich veksle blikk opp Alpe d´huez, jeg så Beloki falle og brekke lårhalsen, mens Armstrong fortsatte over kornåkeren.

I dag har jeg blitt så vant til konkurransen og dens bilde på menneskelig suksess, at jeg må tenke meg om for å oppdage metaforen: at det for den menneskelige organismen er absurd å befinne seg på en stålramme i over 90 km/t. Og ikke minst hvor lite nyttig det er, evolusjonistisk sett. Men syklistene selv kan ikke tillate seg å tenke slik. Thor Hushovds hjerne opererer ut ifra følgende logikk: Jeg må sykle fort for å klare meg godt i livet. For ham er det å sykle er det samme som å prestere, ikke bare for gøy, men av nødvendighet. Omtrent slik beveren har fått det for seg at den må gnage av trestammer og bygge demninger ved vassdrag, har «Oksen» fra Grimstad fått det for seg at han må sykle og ta spurtpoeng i en grønn trøye på den franske landsbygda hver sommer. Han har akseptert idretten som en metafor på livet. Og slik har vi alle våre levende metaforer: den som underviser har akseptert skolen som metafor, den som står på samlebånd har akseptert fabrikken som metafor og den som skriver disse ordene i lokalavisen har akseptert språket som metafor. Alle har vi godtatt livene våre som forestilling, og vi tilfredsstilles så lenge vi utfører det vi tror vi er ment å skulle utføre.

Nå har jeg selv begynt å sykle på landeveien. Selvfølgelig har jeg det. Løpingen gjorde meg oppkavet og nervøs, som fra en fortidig jaktscene. Derfor prøver jeg et mer sofistikert treningsredskap. Og racersykkelen kjennes nettopp som et påbygg av kroppen. Et redskap som i likhet med sko, hjelm og solbriller øker farten og kapasiteten, slik båten gjør det til sjøs. Jeg kjenner det her jeg sitter på det smale sykkelsetet, mens tastaturfingrene mine styrer girene og utløser små tannhjulskifter som sier «klikk, klikk». Min kontakt med verden er indirekte, men behersket. Og likevel er evnen til å skifte gir uendelig mye viktigere for meg akkurat nå enn evnen til å kunne flykte hurtig til fots mellom trærne eller eventuelt å gjemme meg under et tykt skall. Det har jeg ikke behov for lengre. Spørsmålet om nytte er kanskje feil. Ideen om syklingen som noe overflødig er kanskje dum. Menneskets eksistens i den vestlige verden, syklende eller løpende, er et spørsmål om lyst og glede. Derfor er idretten i dag blitt nyttig, også som lek. Verden nærmer seg den komplette metafor for oss mennesker, et fjernt bilde på noe vi en gang var en del av.