Med to års mellomrom har jeg vært gjesteforeleser ved et universitet i den amerikanske delstaten Tennessee. Den første gang jeg var der, ble innsettelsen av Barack Obama vist på storskjerm, og det var en spesiell følelse å sitte blant studenter og lærere i Sørstatene og se en afroamerikansk president bli tatt i ed. I høst var jeg tilbake og besøkte Civil Rights Museum i Memphis. Museet er innredet i det tidligere motellet der Martin Luther King ble skutt og drept i 1968, bare 39 år gammel. Vi ble vist rundt av en afroamerikansk pastor som kunne huske streikene som hadde pågått i hans barndom, og som ennå kunne føle redselen fra da nasjonalgarden var utplassert i Memphis i forbindelse med demonstrasjoner for å bedre lønningene for søppelarbeiderne i byen.

Vår guide fortalte at filmen «The Help» (Barnepiken), som nå kommer på norske kinoer, hadde fylt kinosalene i Memphis i ukevis. Filmen viser en virkelighet som mange i Sørstatene har opplevd i sin levetid. Noen av dem jeg snakket med, kunne fortelle om barnepiker som gikk i arv i familiene, og at de selv hadde hatt afroamerikanske barnepiker og hushjelper både under sin oppvekst og i sitt hjem som voksne. Ett forhold som filmen fokuserer på, er hvor forskjellig perspektiv de hvite middelklassefruene og de svarte hushjelpene hadde. Forfatteren Kathryn Stockett forteller at en av de hvite fruene hun intervjuet, først og fremst husket de gode kakene hushjelpen laget, mens hushjelpen husket redselen for at fruene skulle finne noe de var misfornøyd med, slik at de ville miste jobben.

Under besøket på Civil Rights Museum oppdaget jeg hvor lite jeg egentlig visste om borgerrettskampen i Sørstatene, og hvor lenge raseskillepolitikken hadde vart. Selv om nasjonal politikk tilsa like rettigheter for svarte og hvite, var det en rekke lover i Sørstatene som hindret afroamerikanere fra de samme borgerlige rettigheter som de hvite hadde. I det segregerte Sør var det forbudt for afroamerikanere å sitte sammen med hvite på bussen. Svarte hadde ikke lov til å spise på de samme kafeer og barer som hvite. Bibliotekbøker skulle ikke utveksles mellom hvite og svarte. Det var forbudt for svarte og hvite å studere på samme skoler. På museet får man sette seg inn i bussen der Rosa Parks i Montgomery, Alabama, nektet å reise seg for en hvit passasjer i 1955, og derfor ble arrestert. Rosa Parks var lei av å føle seg som en andrerangs borger. Hennes handling og påfølgende arrest førte til en 11 måneders boikott av bussene fra de svartes, noe som endte med at lovene om segregasjon på bussene ble opphevet. Det var nemlig flest svarte som tok bussen, og økonomisk gikk bussene med tap når passasjergrunnlaget ble borte. Rosa Parks handling regnes som starten på protestene mot raseskillet på 1950-tallet.

Vi får høre samtalen mellom president Kennedy og guvernør Ross Barnett, som ville hindre den første afroamerikanske student å få studere ved University of Mississippi. Den svarte studenten James Meredith ble nektet adgang til universitetet av mobben og guvernøren som forsvarte delstatens segregerte lover. President Kennedy måtte sette inn nasjonalgarden for å beskytte Meredith. Det endte med at han fikk studere på universitetet, og mange år senere ble hans sønn uteksaminert fra University of Mississippi som en av de beste jusstudentene noensinne. Meredith sa i ettertid at nettopp dette viste hvor viktig kampen for like rettigheter hadde vært.

Selv om lovene er endret i dag, henger det segregerte samfunn fortsatt igjen mange steder i Sørstatene. Den hvite middelklassen flytter sine barn ut av de offentlige skoler og inn i privatskoler. Det samme gjør den svarte middelklassen. Det innebærer at det er de fattige svarte som er i flertall i offentlige skoler, som har færre midler til disposisjon når mange tar sine barn ut av disse skolene. Hvite og svarte jobber sammen, men fortsatt er deres fritid som regel atskilt.

Hva har religion å si opp i alt dette? Det har vært påpekt mange ganger at slaveeierne og slavene hadde den samme religion. Slik var det også i 1960-årenes samfunn. Både den hvite middelklasse og de afroamerikanske arbeiderne var kristne og leste den samme Bibel. Martin Luther King var baptistpastor, og hans religion var en viktig del av borgerrettskampen. Kings motstandere var også kristne. For dem var det ingen motsetning mellom raseskillet og deres kristne tro. Martin Luther King Jr. kalte søndag formiddag kl. 11 for den mest segregerte timen i det kristne Amerika.

Selv om forholdene er forskjellige fra sted til sted i Sørstatene, er det selv i dag et faktum at svært mange menigheter er segregerte, det vil si at menighetene består av enten svarte eller hvite. Det største kirkesamfunn er sørstatsbaptistene. Southern Baptist Convention har 7,8 millioner medlemmer og består av hvite mennesker. To afroamerikanske baptistsamfunn har til sammen 7,1 millioner medlemmer, men de «hvite» baptistene og de «svarte» baptistene opererer hver for seg. Også de andre store kirkesamfunn i sør; katolikker, anglikanere og metodister har stort sett menigheter som enten er «hvite» eller «svarte».

Vi europeere kan gjerne rynke på nesen av den diskriminering som afroamerikanere har opplevd, og fortsatt opplever i USA. Men fortsatt er det ingen av de europeiske landene som har vært i nærheten av å velge en president eller statsleder som ikke er melkehvit i huden. USA har i mange hundre år levd med en befolkning som består av mennesker med forskjellig hudfarge og religiøs bakgrunn. Først i vår tid opplever Europa den samme utfordring, og det gjenstår ennå å se hvilke løsninger vårt kontinent vil velge.

Filmen og boken Barnepikene gir et lite innblikk i den segregerte verden som var, og den gjør det på en humoristisk og lun måte. Den minner oss om at raseskillet ikke ligger så langt tilbake i tid, samtidig vi også ser at den tøffe kampen for like rettigheter ble kronet med seier.