For mange er dette kanskje et merkelig spørsmål: Skal vi leve med terrorrisiko i det hele tatt? Eller for den saks skyld med risiko på noe område? Hvis man tenker seg om et øyeblikk, er svaret et opplagt ja, og det er ikke et valg vi har. Livet er fullt av risiki; når vi krysser gaten, kjører bil eller drar på sjøen. Livet er et risikofylt prosjekt – vi dør før eller siden av det. Det er ingen opsjon å eliminere all risiko. Det som er det reelle valget, er hvor mye risiko vi som samfunn vil leve med.

Moderne sikkerhetspolitikk dreier seg om risikotenkning. Hvor mye risiko fra Al Qaida vil vi leve med? Krigføringen i Afghanistan skjer fordi verdenssamfunnet ikke vil akseptere en risiko for terrorangrep som 9.11. Det betyr at vi ikke vil tillate at terrorister har treningsleire og opererer fritt i landet. Dette måtte stoppes, og det er stoppet ved den ti år lange operasjonen fra Natos side. Når man trekker seg ut i 2014, vil man ikke tillate at tilstanden blir den samme som før 2001 igjen. Dersom Afghanistan igjen blir et Disney-land for terrortrening, vil vesten helt sikkert komme tilbake. Risikoen er for høy.

Med hensyn til terrorrisiko er det altså noen grenser. Ingen land kan tillate at dets borgere utsettes for planlagte, systematiske terrorangrep. Det er derfor celler og treningsleire, hovedmenn og skoleringssentre for Taliban og Al Qaida systematisk overvåkes og angripes. Det er også derfor internasjonal etterretning følger med og samarbeider intenst om islamistiske grupperinger. Mer enn femti større angrep i Europa har blitt stoppet av effektiv etterretning de siste årene.

Hva da med den norske terroristen? En ensom ulv som er radikalisert gjennom internettsamfunn, banal til grensen av det infantile i sin «politiske analyse», men dødelig i en skala som hittil er ukjent i hele verden for en mann alene. Hvordan verner vi oss mot en slik, og hans like som sikkert vil dukke opp? Hvor mye risiko fra «ensomme ulver», høyreradikale eller islamister, vil vi akseptere?

Debatten etter 22. juli har vært veldig enkel, det har vært få forsøk på å veie de genuine dilemmaer. I stedet har man unisont sagt «mer demokrati, mer åpenhet». Det er ingen uenig i, for på den viktige holdningsfronten skal terror nettopp møtes med det britene kaller en «stiff upper lip»: vi lar oss ikke skremme, ikke påvirke, ikke endre – vi vender terrorismen ryggen. Slikt sett har den norske reaksjonen vært god, og den politiske effekten som terroristen er ute etter er ikke bare uteblitt, men er blitt den helt motsatte av det han ønsket. Men denne reaksjonen gjelder holdninger og verdier. Det som er vanskelig, er dilemmaet omkring mer kontroll, mer overvåking, mer ressurser til beredskap og trening, etc.

For det første må vi akseptere risiko som helt normalt. Her synes jeg vi er i ferd med å miste fotfestet som samfunn, for det ropes på sikring av alt. Det er som om staten skal sørge for at mitt liv er risikofritt fra vugge til grav. Barn skal ikke slåss, ikke klatre i trær; om man møter en bjørn på fjellet skal man reddes av helikopter på vår alles regning – som nylig skjedde på Agder. Folk drar til sjøs uten å kunne sjømannskap og forventer å reddes fra enhver dumhet. Det personlige ansvar finnes nesten ikke lenger. Men det er jo slik at om jeg velger å leve risikofylt ved å drive basehopping, har jeg ansvar for mitt eget valg – ikke sant?

Risiko er altså både et spørsmål om hva samfunnet skal sikre oss mot, og i hvilken grad; og hva du og jeg skal ha ansvar for selv. Jeg har selv ansvar for mine eiendeler og velger om jeg forsikrer dem. Samfunnet skal sikre sine borgere i rimelig grad, men ikke i total grad.

For det annet er sikring en funksjon av hvor stor en risiko er. I kjølvannet av 22. juli kritiserte enkelte at ikke alle deler av landet har lik terrorberedskap. Det er helt feil tenkning. Risikoen for et terrorangrep i Mandal er selvsagt langt lavere enn et i Oslo. Derfor sikres ikke Mandal som Oslo. Det er lett å avvise ideen om mer anti.-terrorberedskap utover landet, for en terrorist er ute etter politisk effekt, og vil derfor lete etter spektakulære mål. Man vil måtte velge å forebygge der angrep logisk sett kan ventes, og det betyr de store byene, flyplassene, transportveier og politiske symboler. Bor man på landet, er ens risiko for å bli utsatt for terrorangrep mikroskopisk.

Men hvor mye risiko bør antatte terrormål akseptere? Etter 22. juli er politikerne like lett tilgjengelige som før. Men dette er ikke et utslag av dumhet eller heroisme; det er et resultat av trusselvurderingen PST gjør til enhver tid. Det ER ingen forhøyet terrortrussel etter 22 juli fordi alt tyder på at Breivik opererte alene. Hadde angrepet vært utført av Al Qaida, ville selvsagt norske politikere vært sikret i mye større grad nå.

Men regjeringsbygninger og andre politiske sentra, inkludert slottet, burde vært fysisk sikret for lenge siden slik at bilbomber ikke kunne fraktes nær. At det har tatt mange år å ta en politisk beslutning om å ha nedsenkbare sperrer i Grubbegata er total uakseptabelt, og må få et etterspill. Jeg vet ikke om noe annet land hvor terrormål er så tilgjengelige som her.

Kan «ensomme ulver» stoppes med mer etterretning? Kan slike som konstruerer sin syke verden basert på konspirasjonsteorier, stoppes? På den ene side kan ingen samfunn gardere seg mot galskap, ondskap og fanatisme, om det er krig mot jøder, muslimer eller vesten som begrep. Men på den annen side er slik fanatisme en direkte årsak til terrorisme, og bør derfor stoppes. Det er ikke demokratisk politisk aktivitet som drives av slike personer, og de bør overvåkes som en potensiell sikkerhetsrisiko. Det er dette man gjør med islamistisk propaganda og det samme må gjøres med høyreradikal propaganda. Det er store likhetstrekk mellom disse to: begge konstruerer konspirasjoner og lager svart-hvitt fiendebilder uten rot i virkeligheten. De syke «analysene» som nærer terroristers sinn og gjerning har ingenting med politisk ideologi å gjøre, men er laget som alibi for voldshandlinger. Vi bør ikke akseptere at slike får utvikle seg, og derfor forsøke å stoppe dem, men vi må akseptere at det er uhyre vanskelig.

Vi må leve med risiko, men må redusere den der det er fornuftig.

Kronikken er forkortet. Red