I 1991 skrev Susan Faludi, amerikansk Pulitzerpris-vinner, bestselgeren «Det store tilbakeslaget». Boka handler om det skjulte angrepet på kvinners stilling og tilbakeslaget som Susan Faludi mente skjedde på to plan: Kvinner skulle overbevises om at utilfredsstillelsen og slitasjen de opplevde i en presset livssituasjon, skyldtes feminismen og overdrevne krav om uavhengighet. Samtidig ble rettighetene kvinner hadde oppnådd de siste tjue årene, gradvis underminert. Likestillingsdebatten på 1980— og 1990-tallet har i stor grad handlet om å få kvinner inn i mannsdominerte yrker og menn inn i kvinnedominerte yrker. Den har handlet om utbygging av fødselspermisjonen, som i 1993 ble ett år med 80 % lønnsutbetaling. Den har handlet om kamp for likelønn og utbygging av barnehager.

Likestillingsarbeidet har hatt dalende interesse fra midten av 1980-årene, blant annet gjennom nedleggelse av kvinneorganisasjoner. Kvinner har inntatt menns arenaer og tilpasset seg sine roller som yrkesaktive og karrierekvinner. På 1980- og 1990-tallet hadde mange av de nye yrkeskvinnene mødre som stilte opp for døtrenes barn. Da jeg vokste opp på 1970-tallet hadde jeg yrkesaktiv mor og mormor som dagmamma. Mormor var der med masse kjærlighet, tid og ro. Min mor hadde som lærer i full stilling heller ikke så lange arbeidsdager som jeg selv ville hatt som lærer i dag i full stilling. Min lille datter har en yrkesaktiv mor og en yrkesaktiv mormor. Mormor bor i tillegg på en annen kant av landet. Min foreldrepermisjon, som det nå heter, er altså den tiden, det året – fedrekvoten – jeg som vanlig arbeidstaker, med 80 % lønn, har til rådighet for å kunne følge mitt barn, for å gi ubegrenset kjærlighet og omsorg. Nå ønsker barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken å ta fra meg en stor del av denne rettigheten som kvinner før meg har kjempet gjennom.

Han får ikke ta denne rettigheten uten kamp.

Om kvinners rettigheter ble underminert på 1980-tallet i USA under det store tilbakeslaget, og kanskje til dels også i Norge, går man i dagens Norge ikke av veien for å sette skriften på veggen gjennom bok og lovforslag for å frata kvinner rettigheter. Det virkelige tilbakeslaget mot kvinner har begynt! Når man starter et tilbakeslag mot kvinner, starter man også et tilbakeslag mot barn. Kvinner er mer knyttet til barna enn menn. Det sa samfunnsøkonom og jusstipendiat ved UiO, Gøril Bjerkan, i Dagens Næringsliv i kjønnsdebatten i sommer. Hun hevdet at det ikke er like vondt for en mann å levere fra seg ettåringen i barnehage som det er for en kvinne. Gøril Bjerkan mener man må akseptere at kvinner velger bort karriere for å prioritere familie, og at årsaken er de biologiske forskjellene mellom menn og kvinner. Hun mener det er mor som kjenner mest på konflikten mellom familie og arbeidsliv.

Jeg jobber i 60 % stilling som lærer på ungdomstrinnet. Jeg liker å jobbe og er glad for å jobbe med ungdommer. Men jeg har ikke valgt å være hjemme 40 % av tiden. Jeg mener at med 100 % stilling som lærer på ungdomstrinnet, ville jeg ikke hatt tid til annet skolearbeid. Jeg ville fått ta lite del i mitt barns våkne timer i uka. Jeg gir avkall på 40 % av lønna for å være til stede for mitt barn. Få fedre gir avkall på lønna for å være til stede for sine barn. Alle fedre tar heller ikke ut fedrekvoten. Hvis fedrekvoten ikke tas ut, mister barnet viktig tid hjemme. Hvis mor ikke vil bringe spedbarnet til barnehagen om den nye foreldrepermisjonsordningen trår i kraft, står hun uten lønn om hun velger å være hjemme med det noen måneder ekstra. Da er vi tilbake til da kvinner og barn var prisgitt mannen i huset. Hvis Lysbakkens forslag går gjennom, vil dette bli Det virkelige tilbakeslaget mot kvinner og barn.

Historisk har latterliggjøring av kvinnesak vært en viktig nedtrykkende metode. På 1980-tallet ble likestilling tatt mer alvorlig i media og mediene ble viktige støttespillere. På 1990-tallet daler likestillingsinteressen i mediene. Men utover på 2000-tallet begynner det å skje noe underlig. I takt med at internett skyter fram, dukker kvinner og mødre opp på nettet: mammablogger og husmorblogger. Frustrerte fruer feier inn på tv-skjermene. Vi får mammamagasiner. Samlaget oppretter bloggen Kjøkkenbenkrealisme. Vi ser 1960-tallsidyllen i Knertenfilmene, vi får husmorbok fra Anne B. Ragde og Olaug Nilsen skriver på sin husmorbok. Vi opplever en stolthet over det å være husmor, ifølge forsker Hilde Danielsen.

I 2011 leser vi kjønnsdebatter og barnehagedebatter i rikspressen, vi leser nyhetsreportasjer om kvinners sykefravær og valg om deltidsjobb. Vi leser teorier om barns tilknytning. Vi leser om økt medisinering av barn gjennom både sovetabletter, astmamedisiner og paracetamol, slik at de skal tilpasse seg hverdagens rutiner og ikke overskride foreldrenes rett til sykedager. Er det da så underlig at mødre begynner å stille spørsmål omkring organiseringen av hverdagen? Er det da så underlig at kvinner som har deltatt på menns premisser, på menns arenaer, til lands og til vanns, endelig krever lønn for omsorgsarbeid? Kvinners omsorgsarbeid ble ikke verdsatt økonomisk før det ble institusjonalisert. Er det ikke på tide å verdsette omsorgsarbeid hjemme økonomisk? Er det underlig at kvinner reagerer når rettigheter skal tas fra dem? Er dette så provoserende for kulturredaktør Karen Blågestad at hun må ty til simple hersketeknikker for å dekke over trekkene vi ser når det gjelder mødre og barn? Kulturredaktøren har etter mitt skjønn prøvd å kneble det frie ord ved latterliggjøring.