Sigøynerne er kommet! Vi griper syklene og tråkker i flokk, opprømte og i dristige hiv mot leirplassen. Godt skjult og i betryggende avstand fra campingvognene åler vi oss fram og kikker engstelig gjennom gresset. Vinden bærer de fremmedartede stemmene mot oss. Mennene går i dress, hvit skjorte og slips? Noen barn løfter og løper en drage høyt over vognene. Kostbare Mercedeser med sjeldne bilskilter står parkert i grupper. En kvinne med store fargerike klær sitter i en døråpning og grer håret til en pike. Et bål er tent og røyken flakker gjennom leiren.
Lommetyver, landeveisrøvere, svindlere og knivkastere!
Da griper plutselig Gale-Geir en stein, reiser seg opp og kaster den mot leirplassen. Den lander klossete og kraftløst 100 meter fra den nærmeste vogna. Kvinnen i døråpningen skriker opp og peker, og snart løper barn og menn skrålende mot skjulestedet. Vi triver syklene og flykter opprømte hjem fra vårt dristige tokt.
I dag leser jeg at når sigøynerne skal ut på reise tar de, i likhet med andre turister og back-packere, inn på komfortable og velutstyrte campingplasser. De blir ikke lenger henvist til bortgjemte og støvete dynger uten vann og sanitærforhold. Og det ligger ikke lenger barn gjemt i buskene og kaster stein mot karavanen. Da jeg vokste opp skulle sigøynere jages bort. De var fremmede, kriminelle og uverdige.
En høyt profilert folkevalgt i Kristiansand fortalte meg nylig at han hadde gjort det til vane å stille seg tett inntil og med ryggen mot tiggere som satt sammenkrøpet på gaten med koppen og tigget. Vår avsky for det fremmede og de uverdige er den mørklagte kroken i vår ellers opplyste sivilisasjon. Den har fulgt oss gjennom generasjoner. Som progomer mot jødene, kastrering av tatere, lynsjing av afroamerikanere, apartheid og forfølgelse av sigøynere. Og den viser seg i måten vi møter og behandler fortauets og gatehjørnets aller laveste: tiggerne fra Romania.
Til tross for at vi er godt oppdratt og opplært, og derfor stiller oss vantro til lynsjing og forfølgelse, viser dypfølt avsky mot diskriminering og undertrykkelse og reagerer med sinne mot all urettferdighet som skjer og har skjedd opp igjennom historien, kryper vi likevel raskt inn i den mørke kroken hvor fordommene, mistenksomheten og avskyen bor.
Fattigdommen er tragisk og hjerteskjærende når vi møter den i de skrammelstøvete og fillete gatene i La Paz og Gaza. Men ubehagelig, malplassert foran de glitrende og silkeglatte utstillingsvinduene i Kristiansand. Dette ubehaget er så påtrengende at vi ofte, for å komme oss unna, velger mistenksomhetens og mistroens våpen. Vi hytter en hvitknoket hånd i været mens vi spør. Hvem er de? Hvorfor kommer de? Hvem har sendt dem? Hvem tar pengene?
Andre går i en bue rundt stakkarene for å unngå det besværlige med å møte bedende øyne og utstrakte hender. Det er neppe dårlig samvittighet som styrer skrittene, men snarere det ubehagelige og brysomme med å gå inn i et ydmykende herre-og-knekt-forhold. I vår egalitære kultur skal det ikke eksistere sammenkrøpne tiggere og stakkarslige individer. Våre ellers empatiske og nestekjærlige holdninger blir utfordret og stilt på prøve når fattigdommen legger seg foran føttene våre.
Vi vil ha fattigdommen på avstand og der den hører hjemme. I flyktningeleirene. Blant flomrammede eller jordskjelvknuste byer, og i de nedbrente og utplyndrede landsbyene i Somalia. Da sender vi en giro eller legger en seddel i bøssen. Alle med et minimum av sosialt engasjement bør vise interesse for dette paradokset.
Sosialantropolog Ada Engebrigtsen fra NOVA leverte nylig en doktorgrad om Rom-folket i Romania. Hun oppholdt seg i en av landsbyene i Transilvania i et år og levde tett sammen med dem, drev systematisk feltarbeid, intervjuet og studerte deres seder og skikker. Ingebrigtsen forteller om en utfattig befolkning og med en sterk religiøs og kristen kultur.
Da jernteppet revnet gikk siste rest av den falleferdige industrien over ende. Armod og arbeidsløshet drev mange ut i håpløshet, tigging og fornedrelse. Tørke og svarte avlinger i 2007 og den store flomkatastrofen i 2008 gjorde ikke fortvilelsen og fattigdommen mindre.
Sosiolog Hildegunn Brattvåg i Kirkens Bymisjon møtte Rom-folket fra Transilvania på gata i Oslo. Hun oppsøkte tiggerne og fulgte dem der de satt og der de søkte ly, intervjuet og observerte, og besøkte også en av landsbyene i Transilvania hvor noen av tiggerne kom fra. De forteller begge en annen historie enn den som trives i leserbrevspaltene, i lederartiklene og i avisoppslagene og som ofte ukritisk gjengis og forsterkes av politikere på jakt etter stemmer og popularitet.
Etter at Romania ble medlem av EU i 2007 og spesielt etter flomkatastrofen i 2008 begynte strømmen av mennesker fra de utfattige landsbyene i Transilvania mot hovedstedene i Europa å øke. De glitrende byene, rikdommen og overfloden lokket. Hildegunn Brattvåg skriver at tiggerne låner penger til busstransport fram og tilbake fra Romania og tar seg inn i Norge på et tre måneders turistvisum. En bussreise koster mellom 200 og 300 euro og losji ca. 80 kroner per natt. Dagsinntekten oppga de i 2007 til mellom 150 til 200 kroner. Når lånet til busstransport er betalt, sitter de igjen med en sum, nok til å tekke et tak, kjøpe en hest eller sende et barn på skole.
Påtalemakt eller politi har ikke kunnet dokumentere at pengene går til mellommenn, mafia eller annen kriminell virksomhet. De oppgir selv at de ikke ville ty til tigging i nabolandsbyen og skjuler så godt de kan virksomheten for fjerne slektninger og naboer. Tigging er skammelig men nødvendig. Ektefeller reiser ofte sammen. Noen reiser alene. Og større familier organiserer og hjelper hverandre i jakten etter slanter og almisser. Blant dem som reiser fra Romania finnes også jobbsøkere og andre lykkejegere. Men du finner sjelden eller aldri kriminelle på gata. De søker helt andre mål og fortjenester.
Den brysomme og hudnære fattigdommen er en daglig påminnelse om et Europa uten grenser. Vi priser oss lykkelige over alle østeuropeiske murere, snekkere og anleggsarbeidere som flittig bygger hus, veier og tunneler for oss. Men i skyggen, og nederst i rennesteinen følger de fattige tiggerne etter.
«Vis meg en verdig og jeg vil gi ham lov til å kaste den første stein.»