Overskriften er valgt på grunn av sine omfattende historiske konnotasjoner, tankeforbindelser, med indirekte assosiasjoner også til den muslimske verden, fordi «fundamentalisme» i dag lett leder tankene dit. Det var da også slik de fleste tenkte da bomben var gått av i regjeringskvartalet i Oslo. Så viste det seg altså at dette var noe helt annet.
Vi husker hva korstogene var, de middelalderske såkalte «kristne» kriger mot de «vantro» muslimer og jøder i Det hellige Land. Jerusalem og de hellige steder måtte befris. Hukommelsen er lang på de kanter, korstogene omtales i dag som om de fant sted i går. Igjen er det dukket opp en person som fører sitt eget korstog mot den muslimske verden – ved å bombe det norske politiske maktsenter og skyte norske ungdommer på Utøya.
Vi har hørt om muslimsk fundamentalisme, og har dannet oss bilder av denne ved hjelp av stikkord som «9/11». Men «fundamentalisme» er historiske et begrep som er oppstått i kristenkonservative kretser i USA for hundre år siden. For å markere avstand til den liberale teologi, ble det forfattet en rekke skrifter under fellesbetegnelsen «The Fundamentals», som skulle definere det man forsto som bibelsk kristendom, i motsetning til den liberale. The Fundamentals fikk sterkt gjennomslag i USA og andre steder verden over, også i Norge.
Fundamentalismen har vært – og er – meget utbredt i norsk frikirkelighet og lavkirkelighet. Mange ser det som en personlig hedersbetegnelse å kalle seg fundamentalist – i den betydning at man tror på Bibelen, gjerne definert som verbalinspirasjon, det vil si at Bibelen skal være Guds inspirerte og ufeilbarlige ord ned til den minste bokstav og tøddel.
Man kan mene ulikt om et slikt bibelsyn, men dette er en fredelig fundamentalisme. Det finnes ikke terrorister blant disse. Men det hevdes at i USA utgjør kristenfundamentalisme en større terrorfare enn muslimsk fundamentalisme.
Men så finnes det noen få som mister styringen og løper planken ut i den ytterste konsekvens og stuper utfor. Det er her man finner den «kristenfundamentalistiske» terrorisme – som ikke har noe med kristendom å gjøre. Dette er personer som har overlatt styringen til andre krefter. Uansett overbevisningen hos de middelalderske korsfarerne, så var dette en avsporing, en i ordets rette forstand «ukristelig» bevegelse. Derfor blir «kristenfundamentalistisk terrorisme» en selvmotsigende betegnelse. I den grad den formidler mening, så blir det en vrangforestilling.
Domprost Olav Dag Hauge i Oslo Domkirke uttalte på NRK tv søndag morgen at Breivik har mistet kontakten med det menneskelige i seg og noe utenfor ham har tatt styringen over ham. Er det ikke dette vi mener med besettelse? Besettelse forestilles og beskrives gjerne i hysteriske uttrykksformer. Men her ser vi en person som av bekjente og naboer beskrives som helt normal, skoleflink og meget hyggelig, en person som synes å ha alt under kontroll.
På internett har han forfektet høyreekstreme politiske oppfatninger, men ikke fremstått som voldelig. Ikke før han samme dag som udådene utføres publiserer på nettet sitt «manifest», der han på en «rasjonell» måte forsvarer og forklarer sine handlinger, som fant sted på ettermiddagen, samme dag. I ni år har han planlagt dette og levd et dobbeltliv. Han skulle være «kristendommens frelser». Han var besatt av en ideologi som fikk ham til å hevde at selv om handlingene var grusomme, så var de «nødvendige». Folk kaller det hele på folkelig vis «jævlig», og de har trolig mer rett enn de selv innser. Dette er diabolsk.
Med dette er det norske folk satt på sin største prøve side forrige gang vi var utsatt for tilsvarende diabolisme, under andre verdenskrig. Vi slet lenge med krigsoppgjøret, rettslig, men ikke minst mentalt og etisk. Nå får vi en tilsvarende prosess, denne gang knyttet til én persons bestialske handlinger. La oss forsøke å lære av hva vi forrige gang gjorde galt.
La oss også forsøke å lære av den gamle greske filosof, Aristoteles, på mange måter rasjonalitetens og logikkens far. Han organiserte minnet i tre faser: Selve hendelsen, innsamling av de data som gjenskaper hendelsen til en fortelling om den, og dernest vår holdning til denne. Hendelsene har funnet sted, i regjeringskvartalet og på Utøya. Nå holder politiet på med etterforskningen, som skal ende opp i den «fortelling» om hendelsen, som omsider skal fremlegges for retten. Det er denne «fortelling» retten og vi som samfunn må forholde oss til.
Dette er en krevende prosess, som omfatter både følelser og rasjonalitet. Følelser må ikke undertrykkes. Undertrykte følelser kan en dag kan den komme til å eksplodere. Følelser må ut – og bearbeides. Det er her rasjonaliteten kommer inn; vi må rasjonelt bearbeide våre følelser for å lede dem inn på rett spor.
Tiltalte har uttalt at han vil komme til å bli hatet av 95 % av folket, men med tiden vil han ble sett på som en helt, som sto opp for den gode sak med konkret handling der ingen andre gjorde det. Tiltalte har rett i at han er blitt et hatobjekt. Men hat er farlig og destruktivt. Jesus sa noe om å elske sine fiender og gjøre godt mot dem.
Enhver tiltalt er også et menneske, og vi har et rettssamfunn som krever at enhver tiltalt har en forsvarer, uansett forbrytelser. Det finnes sikkert dem som ville gjort kort prosess med denne tiltalte. Men det aksepterer vi ikke. Også denne person har rett til fair behandling. Vedkommende får en straff, og må ta den. Om han noen gang vil kunne leve et normalt liv i det norske samfunn er vanskelig å tenke seg i dag. Men også denne tiltalte fortjener å bli løst fra sin besettelse og bli utfridd til et normalt tenkende menneske. Samfunnet har faktisk behov for at dette skjer.