En mor spurte i 2010 om sønnen, diagnostisert med«schizofreni», kunne bli frisk. Ordet ble oppfunnet av Emil Kraepelin for 100 år siden. Gutten var ung, moren fortvilet. Spesialisten ved Sørlandet Sykehus svarte: «Jeg har aldri, i mine mer enn tretti år som psykiater, sett noen bli friske.»

Men mange er blitt friske, tross profesjonelle og industrielle motkrefter. Til det har de rettroende et Kraepelinsk svar: «Frisk? Da var det ikke schizofreni.»

Psykiatere er ikke vant med å bli avkrevd bevis for at behandling gir mer helse enn skade. Villfarelser som har vart i hundre år, kan fremstå som naturlige, profesjonsbeskyttede forestillinger.

Kraepelins evne til å konstruere kategorier og merkelapper med medisinsk klang skaffet ham finansiell støtte fra The Rockefeller Foundation. Det kan ha vært storkapitalens første kobling til psykiatrien.

Siden har de holdt sammen. Men fysiske årsaker fant han ikke, like lite som senere forskere. Teoriene selges likevel som kunnskap og piller mot biologiske årsaker og «kjemisk ubalanse» i hjernen, og tjener globale finansinteresser, dokumentert av fagfolk.

«Schizofreni» behandles med medikamenter, som i 60 år har gitt redusert levealder for dem som blir gjenstand for psykiatriens tvangsarsenal. Men WHO oppdaget for flere tiår siden at resultatene er mye bedre i den tredje verden, der få bruker dyre medikamenter, og mer intakte familier tar vare på sine.

Sterke krefter går i samme spor. Fortjenesten på medikamentene er enorm, samt belønningen til dem som bidrar til systemet, og korrupsjon, feil, fusk, og skader som rammer andre, som aldri blir medlemmer av et lovutvalg. Fra Paulsrudutvalgets flertall fikk vi nylig mange ord om ørsmå justeringer. De var systemtro.

Norge er på Europatoppen i tvangsbruk. Helsedirektoratet mener at tvangen bør reduseres, men vil beholde særloven. Jeg har vært brukerrepresentant i et utvalg for økt frivillighet og mindre tvang ved Sørlandet Sykehus, og vet at mandatet til å bruke tvang opprettholder makt og posisjoner, men også påtvinger mennesker smertefulle, potensielt dødelige medikamenter.

Tvangen og omsetningen har økt, på tross av årlig gjentatte bestillinger om redusert tvang i oppdragsbrev til helseforetakene fra Helse— og omsorgsdepartementet. Så lenge tvang i behandlingsøyemed er tillatt, vil tvang bli misbrukt til inntekts ervervelse, enorm fortjeneste, andres pine og status quo i institusjoner og samfunn.

For få år siden anslo firmaet IMS Health at årsomsetningen på verdensbasis av reseptbelagte legemidler var 400 milliarder dollar. Tilbake får vi også miljøproblemer, dårligere livskvalitet, svekket fungering og en epidemi av tidlig død.

Men dette blir fortiet og bortforklart, også av folk fra Mental Helse og LPP. I Paulsrudutvalget tilhørte de flertallet, mot det ene medlemmet som hadde kunnskaper, kraft og mot til å stå for selvbestemmelse og rettssikkerhet.

Kari Paulsrud og flertallet av brukerrepresentantene unnvek at psykiatrien har vært på ville veier i flere hundre år, med feil svar og vanvittige mengder feil medisin. Hege Orefellen fra WSO leverte en dissens som viser at særloven hindrer selvbestemmelse og rettssikkerhet og krenker menneskerettighetene.

Flere har skilt lagene av løgn fra sannhet. I USA har psykiateren Daniel Carlat påvist at «sykdommer» blir postulert for å passe «medisiner» som er utviklet. Volkmar Aderhold, tysk sosialpsykiater, fant at kortvarig bruk av nevroleptika i 2 – 8 uker er nok til å forårsake reduksjon av hjernens volum.

Psykiater og hjerneforsker Nancy C. Andreasen med flere har funnet at nevroleptika reduserer hjernevolumet hos rotter og mennesker. I 2008 forklarte hun i New York Times at medikamentene stenger ned deler av hjernen, reduserer symptomer og medfører langsom, doseavhengig hjernesvinn i pannelappene.

Siden dyreforsøk viser at medikamentene reduserer hjernens volum, og brukes i langtidsbehandling av schizofrenipasienter, er det påkrevd å bestemme langtidsvirkningene på den menneskelige hjerne, skriver Andreasen med flere i Archives of General Psychiatry nr. 2, 2011. Levetiden til pasienter behandlet for alvorlige psykiske lidelser er redusert med 25 – 35 år i USA. Atypiske nevroleptika er minst like skadelige som eldre preparater. De er oppskrytte, dyrere og ekstremt kostnadsdrivende etter hvert som pasienter får diabetes osv. og tar medisiner mot sykdommer som er legepåførte skader av den opprinnelige behandlingen.

Alle skadene etter lang tids bruk kommer på bordet om noen tiår. Hvem informerer, advarer og beskytter folket? Ikke Paulsrudutvalgets flertall. Helsedirektoratet? Mye er tilrettelagt for psykiatriprofesjonens agenda.

Alternativer finnes. Riktig ernæring og enkle, psykososiale tiltak har vært manges vei fra låste tanker og låste hus. Et sant svar på morens spørsmål ville vært at tvangsbehandling med medikamenter sjelden gjør pasientene friske, men at alternativer finnes, at frivillighet oftest er beste vei å gå for å finne det som virker for den enkelte, uttrykt i spørsmålet: Hva trenger du?

Ingen trenger krenkelser. Paulsrudutvalgets flertall fastholder holdninger og praksis med lange røtter bakover, mens Hege Orefellens dissens er et nødvendig, fremsynt og modig skritt i retning av et mer humant samfunn.