Ikke siden andre verdenskrig har vi opplevd noe lignende i vårt hittil så fredelige land. Og i motsetning til mange terroraksjoner fra andre land, der hensikten har vært å ramme blindt, var gårsdagens aksjon rettet mot nøye utpekte mål.
Terrorhandlingene rammet det politiske Norges hjerte. Hensikten var åpenbart å gjøre så stor skade som mulig på både regjeringen, dens byråkrati og den unge generasjon som i neste runde er ment å skulle ta over styringen av landet.
Kort sagt rammet volden noen av våre viktigste demokratiske institusjoner. Dermed var den et angrep mot oss alle. Og vi må alle stå samlet mot kreftene som i går fikk fritt spillerom i Oslo og på Utøya.
Land etter land rundt oss har blitt rammet av terror de siste årene. Ekstremister har angrepet både USA, Storbritannia og Spania, med tusenvis av døde og enda flere skadede som resultat. Også i våre naboland Danmark og Sverige har terrorister slått til.
Vårt eget sikkerhetspoliti har advart om at også Norge kunne bli åsted for slike aksjoner. Likevel opplyste myndighetene i går at de ikke hadde mottatt tips eller andre indikasjoner på at en slik udåd var i emning. Det gjør situasjonen enda mer skremmende.
Midt i tragedien kan vi glede oss over at både statsministeren og de andre statsrådene kom uskadet fra angrepene. Dermed nådde ikke terroristene sine viktigste mål. Like fullt er symboleffekten voldsom. Og aksjonene vil etter alt å dømme føre til en omfattende debatt her hjemme om hvordan vi i fremtiden bedre kan beskytte oss mot slike handlinger.
Det er en grunnleggende viktig diskusjon. Enhver stats viktigste oppgave er beskyttelse av den enkelte borger. Like fullt må flere viktige hensyn her balanseres. Politiets og sikkerhetsmyndighetenes metoder i kampen mot terror må ikke gå på bekostning av den grunnleggende åpenhet og tillit som vårt demokrati et bygget på.