Stormen som rammet Kristiansand, etter at ny eiendomstaksering var mottatt, har så langt ikke ført det politiske flertallet tilbake til utgangspunktet. I stedet har de gravd seg ned og overlater til byråkratiet å rydde opp; i håp om at gemyttene roer seg innen valgkampen tar til.

Om strategien lykkes, er imidlertid tvilsomt. Hvis ikke folkevalgte forstår risikoen ved å bryte med rettssikkerhetsprinsipp, egne valggarantier og folkets krav på økonomisk og partipolitisk forutsigbarhet, representerer de på sikt en fare for folkestyret. Politiske vedtak som fattes over hodene på velgere og i strid med garantier og partiprogram kan miste legal status. Da kan sivil ulydighet bli velgernes våpen mot lignende problematiske beslutninger.

Det synes enklere å løse problem fra utsiden. Samtidig gir avstand et mer helhetlig perspektiv enn når man befinner seg midt i det og ikke «ser skogen, men bare trær». Derfor lytter kloke folkevalgte til råd som belyser saker fra flere og prinsipielle vinkler. Hvis ikke, dømmes de i ettertid fordi de sviktet prinsipper som er grunnlag for politisk tillit og troverdighet.

Grunnleggende prinsipp er trygt å forholde seg til. Likevel sviktes de i politisk styring, når situasjonsbaserte løsninger fremstår som mer ønskverdige; også kalt praktisk politikk eller politisk opportunisme. Først når bivirkningene melder seg, følger ettertanker i kjølvannet.

Kreative mennesker farer ofte opp som løver når de får en fin idé. Det gjelder både den som ettertiden bejubler, som operaen i Bjørvika, og drømmen som bør briste i dagslys. Det er, i begeistringens rus, tydeligvis ikke alle forunt å reagere edruelig. Kristiansand har nå seks milliarder kroner i gjeld, takket være uforbeholden investerings— og vokseiver over relativ kort tid. Trengt opp i et hjørne søker alle etter fluktmulighet. Det er bakteppet til vedtaket om tidenes økning av eiendomsbeskatning i Kristiansand.

Panikk fikk ett parti til å svikte valggaranti og andre til å snike seg unna løfter. Partier på venstrefløyen svikter refleksjonsløst prinsippet som sosialpolitikken hviler på: sosial utjevning. Markedsvurdering som grunnlag for boligbeskatning er pådriver for økende sosiale forskjeller, fordi det vil fremtvinge salg fra mindre bemidlede til mer bemidlede. Vakre sanger om sosial utjevning klinger skjærende falskt for dem som får problemer når hjemmet, mer eller mindre velbegrunnet, påklistres merkelapp med «høy markedsverdi». Grunnet beliggenhet eller fordi de har vedlikeholdt eiendommen.

De best bemidlede skummer fløten av markedsprinsippet. For dem betyr tusenlapper fra eller til mindre enn en ert i posen. Derfor kommer ikke klagesangene fra dem som ikke berøres smertefullt av øket eiendomsskatt. Deres solidaritet med dem som det virkelig svir for har til nå ikke vært påtrengende tydelig.

Finanseliten for sin del ønsker ny skattelov velkommen, om den erstatter formuesskatt med skjerpet eiendomsskatt. Det passer de rikeste som hånd i hanske. På det vis får de økt mulighet til å erverve attraktive eiendommer, som må selges når eiere ikke har økonomiske muskler til å bære et stadig økende skattetrykk.

Det blir som en returreise til eldre tider; den gang det var forbundet med risiko å gjøre fyrsten misunnelig. Bare adelen skulle eie det attråverdige. Sviket mot sosialt utjevnende skatter viser seg i den kyniske bakgrunn for beskatning av fast eiendom: den lar seg ikke skjule, slik som reell inntekt, eller formue plassert i skatteparadis.

Skattlegging etter markedsprinsipp i andre land viser usosiale konsekvenser, som bryter med likhetsidealet som norsk politikere smykker seg med for omverdenen. Britiske landsbyer, som før var bebodd av vanlige lønnsmottakere, er overtatt av velbeslåtte, som dukker opp i fritid. Kanskje. Tidligere eiere fordrives i takt med økt markedsverdi. Overført til norske forhold, vil fiskerenken ved sjøen ha valg om å selge eller belåne hjemmet for å betale eiendomsskatt. Troverdig sosialpolitikk?

Det latinske ordet prinsipp betyr begynnelse og/eller utgangspunkt, og det prinsipielle betyr kjernen i en sak. Bevisstheten om bærende prinsipp som forutsetning for tanker og handlinger har bygget sivilisasjoner gjennom tidene. Selv om forestillingen om den beste av alle verdener tolkes ulikt, følger de fleste samfunn samme hovedveier for å sikre levedyktighet. Når turen legges til fristende sideveier der man lett går seg vill, er god prinsippmerking derfor nyttig for å finne fram.

Venstresidens avvik fra egen hovedvei, som ifølge tradisjonen leder til sosial utjevning, tyder på at de har glemt å vedlikeholde egen skilting og derfor har forvillet seg inn på en beskatningsvei som leder i motsatt retning, til klassedelte boligsoner og forsømte eiendommer.

Det er en nasjonal oppgave å rette opp usosiale konsekvenser av å beskatte hjem, gårdsbruk og bedrifter som investeringsobjekt, etter forventet gevinst ved salg. NHO-direktør Bernander advarte også i et foredrag mot økonomiske følger av slik beskatning.

De fleste aksepterer å skatte etter evne og godtar økt skattebyrde om situasjonen krever det, men ut fra samme prinsipp. Hvis ikke, kan vinning gå opp i spinning. Det gjelder både boligeiere som får problemer, generelt vedlikehold og redusert investeringsvilje.

Å betale skatt er en æressak, men skal noen presses mot smertegrensen; som følge av at politiske aktører sviktet egne prinsipper? Det gjelder uforutsigbare partisamarbeid; lovstridig for næringsliv, og som skaper maktesløse velgere, samt brutte garantier. Ikke minst gjelder det angrepet på den sosiale grunnvollen som samfunnet vårt er bygget på.

Vedlikehold av dette prinsippet er i tillegg et nasjonalt ansvar.

Det er en tid for alt. Også for prinsipiell ettertanke.