Det er illevarslende at investorer i stor grad får legge føringene bare de selv tar regningene. I tillegg til den underliggende økonomiske faktoren, kommuniseres heldigvis også ofte målet om et høyt aktivitetsnivå i sentrum. Gjeldende oppfatning er at økt tetthet av kontorarbeidsplasser i sentrum fremmer aktiviteten og kulturlivet i gatene. Høy kontortetthet i nybygg sikrer uten tvil kortsiktige økonomiske interesser og investorenes gode vilje, men det er nærliggende å tro at kontorarbeidere trekkes mer mot bilen i garasjekjelleren enn mot byens spisesteder og konsertscener når klokka bikker fire. Så når kontorargumentet faller på sin egen urimelighet, hvilke hensyn må da ivaretas for å sikre en levende by i fremtiden?

En faktor som ofte glemmes i byplanleggingen i Kristiansand, men som er like opplagt som den er viktig, er været. Befolkningens trivsel i byen er sterkt knyttet til været, det vet alle som har trasket gjennom Markens en vindfull januardag med sluddklyser som angriper deg i nakken. Det er som kjent lite man kan gjøre med været. Men man kan til en viss grad styre hvordan det berører oss. Flere værkomponenter har en direkte eller indirekte innvirkning på trivselen i gatene. Viktigst er solskinnet. Solskinn gir som alle vet en økt varmefølelse og forsterker lyset i gatene, to opplagte trivselsfaktorer. Det tørrlegger også våte gater, noe som også bidrar til å gjøre gatene mer trivelige å traske i. I Norge må vi slite med at sola hele året henger lavt på himmelen, og må derfor i større grad enn i land lenger sør ta hensyn til dette i byplanleggingen. På dagen for sommersolverv, den 20. eller 21. juni, glir sola over sitt høyeste punkt på himmelen i forhold til horisonten, med en vinkel på drøyt 50 grader til bakkeplanet. I vinterhalvåret henger sola naturligvis enda lavere på himmelen, og når aldri høyere enn 30 grader i forhold til bakkeplanet. For å kunne skimte sola over et bygg fra gateplan midt på dagen vinterstid må man holde en avstand fra bygget som er to til åtte ganger så stor som bygget er høyt. Et fireetasjers bygg på 12 meter vil eksempelvis kaste en skygge på 35 meter når sola står som høyest på himmelen en gjennomsnittlig februardag.

Så hvordan kan man best ta hensyn til denne faktoren i byplanleggingen? Først og fremst er det viktig å sikre så mange åpne byrom som mulig. Jo større og flere byrom, jo mer sollys vil finne veien ned til bakken. I forbindelse med nybygg kan dette oppnås både ved å trekke bygget lengre inn fra gaten, og ved å begrense høyden på nybygg. Så kan man heller kompensere for krympende arealer ved å bygge ut de allerede mørke og lite tilgjengelige bygårdene. I gater med biltrafikk er bilistene av praktiske årsaker tilgodesett den solfylte, sentrale delen av gata. Fotgjengerne må ta til takke med fortauet som store deler av dagen er skyggelagt. En økning i bilfrie gater ville derfor også bidratt til å øke antall åpne byrom. Tilgjengelighet for persontrafikk er naturligvis vesentlig for å opprettholde et levende sentrum, men med en mer visjonær innstilling kunne privattrafikken for eksempel ledes inn i et underjordisk nettverk av eksisterende og nye parkeringshus gjennom noen få portaler i bykjernens periferi, med tilgang kun for nytte— og kollektivtransport i bygatene.

Utformingen av parkeringskjelleren i det nye NAV-bygget gir et trist eksempel på den rådende tankegangen. Her legges nedkjørselen i en gate som de siste årene har vokst frem som et etterlengtet alternativ til Markens' høye, kjedebefengte fasader og stive leiepriser. I stedet for å stimulere denne trenden ved å etablere gågate, velger kommunen å sluse biltrafikken gjennom gata og inn i den nye parkeringskjelleren.

Ikke-utnyttede byrom med sterkt potensial inkluderer området rundt jernbanestasjonen, containerhavna og hele den brede Festningsgata. Rundingen på Lund har også et voldsomt potensial som attraktivt byrom, dersom bilene ble ledet bort samtidig som bygningene rundt ble rehabilitert uten å vokse i høyden. Dette ville bidratt til å strekke sentrumskjernen utover mot Lund.

Det er opplagt at også renere luft øker trivselen i byrommet. I Norge sliter spesielt Bergen og Trondheim med dårlig luftkvalitet vinterstid. På dette området er Kristiansand unik. Byen er omgitt av en terrengtype som i liten grad samler opp kald, stillestående luft vinterstid. Men det at sentrum er utformet i et rutenett, er også medvirkende til god luftkvalitet. Rutenettet sørger for en nesten konstant trekk gjennom gatene, noe som ventilerer bort forurenset luft. Derfor er det viktig å opprettholde åpningene ut mot periferien. En vegg av nærings- og boligblokker på for eksempel Lagmannsholmen vil redusere ventileringen av luft gjennom gatene. En slik utbygging ville ikke bare privatisere et av byens peneste områder og kaste lange skygger på det området i byen med kanskje størst potensial, men også bidra til dårligere luft i selve bykjernen.

Man skal ikke være bakstreversk og bevare bare for å bevare, og man må kunne tåle fornyelse i et bysenter. På samme tid må man legge fra seg drømmer om at kontorarbeidere bak høye glassfasader, signalbygg, og en «Kristiansand skyline» er det som skal til for å trylle frem et levende sentrum. Man må gi folk lyst til å reise inn til sentrum ved å øke trivselsgrunnlaget, og den positive og genuine gateaktiviteten vil komme av seg selv.