Nylig har det skjedd vaktskifter i det sørlandske presseliv som trolig har ført til at noen gamle aviseiere roterer i sine graver. Fædrelandsvennen har hentet sin nye sjefredaktør fra Agderposten – en avis som i noen generasjoner ble behandlet som en leprapasient i Fædrelandsvennens redaksjonslokaler – unevnelig og ikke-eksisterende. Han er attpåtil født og oppvokst i Arendal.
Og Agderposten har rekruttert sin nye sjefredaktør fra Fædrelandsvennen, en redaktør som daglig pendler mellom Arendal og sin bostedsadresse på Flekkerøya. Hva gjør dette med avisene – og med egdene som leser dem? Det gjenstår å se, men Agderpostens nye redaktør har gitt noen anslag til forsoning.
Sist lørdag delte sjefredaktør Morten Rød i Agderposten sine tanker om landsdelens utvikling med leserne. De må ha blitt unnfanget under hans kjøreturer over fylkesgrensen mellom Flekkerøya og Arendal. I hvert fall ikke i Agderpostens redaksjon. Han tar nærmest til orde for en regional gruppeterapi. Vi må fokusere på «relasjonene våre», skriver han. «Landsdelen trenger ledere, politiske og andre, med gode menneskelige egenskaper. Ledere som kan skape gode relasjoner i byene, mellom fylkene og med sentrale myndigheter og beslutningstakere».
Og redaktøren konkluderer med at de mellommenneskelige relasjonene våre er for dårlige. Eller i beste fall er de for skjøre. Og blir ofte brutt. «Avsporende enkeltutspill fører til mistenkeliggjøring og mistillit», skriver han. Det høres ut som en diagnose fra de organisasjonspsykologer som jevnlig hankes inn for å løse opp i interne konflikter i – ja, nettopp – avisredaksjoner.
Dersom Morten Rød og Agderposten tar mål av seg til å drive gruppeterapi om samarbeid i Agder, foreslår jeg at han først innkaller stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, ordfører Torill Rolstad Larsen, ordførerkandidat Einar Halvorsen og enkelte leger og ledere på Sørlandet Sykehus Arendal til terapi i redaksjonslokalene – politikere og helsepersonell hvor de egenskaper redaktøren etterlyser er frapperende fraværende. Politikere og helsepersonell som har gjort «mistenkeliggjøring og mistillit» til Vest-Agder, Kristiansand og Sørlandet Sykehus Kristiansand til et mantra. Jeg kan ikke se at noen av disse tilfredsstiller de lederkrav redaktør Rød etterlyser som forutsetning for å lede landsdelens utvikling.
Han kan begynne der og samtidig gjøre Agderposten til et dedikert talerør for et samlet Agder – for et felles agderfylke må være den logiske og konkrete slutning i den analyse redaktør Rød gjør. Skal vi ta ham på ordet bør han og avisen ta et kraftig oppgjør med den sekterisme som har fylt Agderpostens spalter og hvis talsmenn befinner seg i den umiddelbare nærhet til avisens lokaler i Arendal. For den politiske isolasjonismen og sekterismen i debatten om fylkesfusjonen er i hovedsak et Arendals-fenomen.
Det er meg ubegripelig at politiske representanter for et mikrofylke (Aust-Agder er Norges tredje minste fylke i forhold til innbyggertall) ser seg tjent med å fortsette som en parentes i norsk politikk. Aust-Agder er stort sett gjemt og glemt i norsk rikspolitikk. Fylket har fire stortingsmandater som gjennom årene har vært besatt av politiske ubetydeligheter. Vi må helt tilbake til Astrid Gjertsen på 1980-tallet for å finne en rikspolitiker av format fra Aust-Agder.
Faktum er at Aust-Agder sliter med levekårsproblemer som ikke lar seg løse uten statlig hjelp og inngrep. Men med støtte fra hvem? Fire stortingsrepresentanter med marginal innflytelse, ikke bare i Stortinget, men også i egne partigrupper? Lokalpolitikere i Aust-Agder som står på barrikadene for å bevare fylkets maktesløshet og ressurssvakhet?
Vi taler om levekårsproblemer i Aust-Agder som er så grunnleggende og omfattende at de hadde utløst en «Agderpakke» hadde fylket ligget nord for polarsirkelen. Vi taler om et uføretall i Aust-Agder som ligger høyere enn i Troms og Finnmark. Og det er nettopp en «Agderpakke» – en nødhjelpspakke – KrF-eren Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder vil ha Stortinget til å bevilge. «Jeg mener levekårsutfordringene i Aust-Agder må inn på statsbudsjettet på linje med Groruddalen og Nord-Norge», sier stortingsrepresentanten. Men hvem skal hjelpe ham med det? Tre stortingsrepresentanter fra Aust-Agder? Tanken har ikke streifet Ropstad at fraværet på statsbudsjettet kan ha sammenheng med Aust-Agders posisjon som marginalt fylke med avmektige politikere?
Et sammenslått Agder vil bli Norges sjette største fylke, nesten på høyde med Sør-Trøndelag, med den innflytelse og oppmerksomhet det gir i de sammenhenger kjøttvekta teller i norsk politikk. Og det gjør den oftere enn vi tror.
Men en toneangivende politikerklikk i Aust-Agder velger avmakt fremfor makt og mistenkeliggjøring og mistillit fremfor tillit og muligheter. Det er ikke lederskap. Det er fryktbasert ansvarsfraskrivelse.