Som en motvekt til den med hennes ord «femininiserte bokverdenen» der mye dreier seg om «de innerste følelser» anbefaler Blågestad arrangørene å slippe sakprosaen til. Historie. Biografier. Politikk. På den måten vil litterære arrangementer tiltrekke seg flere menn.

Les også: Verst for menn

Men her må det da ha gått litt fort? Og det på selveste kvinnedagen! Alle som har lest Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn» vil gjenkjenne den klassiske immanens— transcendens dikotomien i Blågestads forslag. Arrangementene handler om følelser, derfor er det feminint å gå dit. Hvis de hadde fokusert på om noe som går ut over «de innerste følelser», for eksempel historie og politikk ville det komme menn.

Kaller bokverdenen «femininisert»

«Såre oppvekster, tilhørighet og mellommenneskelige relasjoner». Ordene kan brukes til å beskrive innholdet i Per Pettersons og Karl Ove Knausgårds romaner eller Kjell Askildsens noveller. Jeg tror de færreste vil kalle dem feminine forfattere. Ordene kan også beskrive innholdet i Linn Ullmanns, Inger Bråtveits og mine egne romaner. Disse romanene ble diskutert under tre ulike litterære arrangementer noen dager i februar og er utgangspunktet for min kronikk. Jeg mistenker at dette er årsaken til at Blågestad snubler og kaller bokverdenen «femininisert».

Les også: - De går glipp av noe, mennene

Les også: - 90 prosent damer på litteraturarrangementer

Men i min kronikk gjør jeg et poeng av at jeg opplever den samme tendensen som arrangør også når vi inviterer mannlige forfattere, det kommer flest kvinner. Og dessuten at jeg ønsker flere menn velkommen til våre arrangementer nettopp fordi jeg mener «såre oppvekster, tilhørighet og mellommenneskelige relasjoner» ikke er hverken feminine eller maskuline temaer, det er universelle temaer.

Jeg vet ikke om det er Blågestads hensikt, men hun ønsker vel ikke å tørke støv av utdaterte holdninger om at kvinner er opptatt av «følelser» og menn opptatt av «viktige ting»? For om det er slik hun antyder, at menn ikke kommer på skjønnlitterære arrangementer fordi skjønnlitteraturen er «feminin», handler om «følelser» og derfor er uinteressant, så er jo det svært alvorlig og mye verre enn jeg trodde.

Historie og politikk

Blågestad etterlyser også at arrangementer diskuterer historie og politikk. Jeg undrer meg over at hun opplever at disse emnene befinner seg utenfor «bokverdenen». Det er jo langt fra sannheten. La meg gi et eksempel. For tiden raser Ferrante-feberen over landet. De to første bindene av den italienske forfatteren Elena Ferrantes Napoli kvartett er en av Samlagets største salgssuksesser noen sinne, og det er grunn til å tro at de to neste bøkene i kvartetten vil gjøre det like godt. Romanene følger to venninner gjennom deres oppvekst i Napoli på 50-tallet og frem til i dag. Romanene handler om forholdet mellom de to venninnene. De handler dessuten om deres forhold til guttene i gata, brødre, ektemenn, andre jenter, kvinner og foreldre. Det er definitivt «Såre oppvekster, tilhørighet og mellommenneskelige relasjoner». Følelser og sånn. Men: Romanene handler også, og like mye om Italia som nasjon og de gjennomgripende forandringene landet gjennomgår fra 1950-tallet til i dag. De handler om patriarkatet, klasseskillet og politiske strømninger.

Heldigvis handler det om følelser på arrangementene våre. Vi har dem jo alle sammen, det er ikke noe som er spesifikt feminint

På samme måte handler selvsagt også mange norske samtidsromaner om historie og om samtiden vi lever i.

Følelser er universelle

Heldigvis handler det om følelser på arrangementene våre. Vi har dem jo alle sammen, det er ikke noe som er spesifikt feminint. Menn elsker og sørger, er lykkelige og redde i like stor grad som kvinner. Følelser er universelle.

Dessuten handler arrangementene våre, og selvsagt også skjønnlitteraturen, både den som er skrevet av kvinner og den som er skrevet av menn, om historie og politikk. I bunn og grunn og jeg gjentar: Om hva vil det si å være menneske. Både i en familie og i en politisk samtid.

Ikke enten eller. Både og.