Samfunnet har det siste tiåret for alvor tatt innover seg hva vold gjør med barn og deres utvikling. Høyesterett har gjennom sine avgjørelser satt en standard hvor det er nulltoleranse for bruk av vold mot barn, også i oppdragerøyemed. Lovgiver har bestemt at det skal være straffbart å la barn være vitne til vold etter at vi har fått kunnskap om at dette kan være like skadelig som selv å være utsatt for vold.

Barnehusene

I denne utviklingen har barnas egen stemme blitt tillagt mer vekt enn tidligere. Man har skjønt betydning av at det må tilrettelegges på en best mulig måte for at barna skal kunne få fortalt sin historie. Det har i større grad også blitt lagt til grunn at barn ikke lyver mer enn voksne, og at det de rapporterer derfor må tas på høyeste alvor. Som en viktig del av denne prosessen ble de første barnehusene opprettet i 2007. Les også:

Frem til 2. oktober 2015 var det tingrettsdommerne som ledet barneavhørene (nå tilrettelagte avhør). I dag er dette politiets oppgave. Vår erfaring fra den perioden hvor vi hadde ansvaret for dette arbeidet, er at det har skjedd en utvikling hvor terskelen for når det blir avholdt avhør av barn er blitt senket. Dette er í utgangspunktet positivt, det var i høyeste grad behov for at langt flere barn fikk fortelle om hva de ble utsatt for. Og det er det enda. Men spørsmålet vi etter hvert stilte oss, var om en rettslig prosess alltid er det riktige virkemiddelet for å hjelpe disse barna. Historiene som fortelles på barnehuset spenner fra klyp i armen til de groveste seksuelle overgrep. De er svært forskjellige. Og noen ganger er det bare ett virkemiddel som hjelper, at barna fjernes fra overgriper / voldsutøver. Men svært ofte så skal barna fortsette å leve sammen med sine foreldre. I 2015 var det kun et fåtall av barneavhørene som førte til at barna ble direkte plassert utenfor hjemmet etter avhøret.

Inngrep i familien

Hva skjer med en familie når barnet bringes inn til avhør på barnehuset og foreldrene pågripes og tas med til avhør hos politiet? Dette er utvilsomt et alvorlig og dramatisk inngrep i familien, og ofte helt påkrevet. Men kanskje ikke alltid? Ofte kommer disse barna fra sårbare familier som tåler dårligere slike inngrep enn mer robuste familier. Vi risikerer at familien etter en slik påkjenning blir ytterligere dysfunksjonelle, og handler vi da i forhold til hva som er til barnets beste? Hvis vi befinner oss nederst på voldsskalaen, kunne barnet da vært mer tjent med at det ble igangsatt endringstiltak i hjemmet uten at den rettslige prosessen ble igangsatt?

Les også:

Etter vår oppfatning må samfunnet i større grad tørre å diskutere om ulike typer vold fordrer ulike typer virkemidler. Vi er alle enige om at vold i alle former er uakseptabelt, at barna selvfølgelig skal beskyttes mot dette, og at de skal ha like stor grad av rettssikkerhet som voksne. Men vi må ikke miste det helhetlige barneperspektivet i kampen mot volden. Hvordan kan vi både beskytte barna mot vold samtidig som vi begrenser de følelsesmessige belastningene for barna? Utfordringen er ofte å klare å skille mellom de familiene hvor det kan være grunnlag for endring gjennom veiledning, og de familiene hvor volden er av en slik art at endríng og gjenopprettelse av tillit aldri vil kunne skje.

Det er også en reell fare for at barna underrapporterer når de forteller om hva de opplever.

Det er også en reell fare for at barna underrapporterer når de forteller om hva de opplever. Et klyp er ikke alltid et klyp. Barn er gjerne ekstremt lojale mot sine foreldre og føler ofte stor grad av skyld og skam i forhold til hva de blir utsatt for i hjemmet. Disse underrapporterende barna må ikke bli avfeid med «light tiltak», men identifiseres, slik at de i tilstrekkelig grad blir tatt på alvor.

Nyanserte og fleksible tiltak

Drøftelsen av bruk av ulike virkemidler mot ulike typer vold, reiser mange, vanskelige og sammensatte problemstillinger. Bare gjennom tett samhandling og dialog mellom de instanser som håndterer disse problemstillingene, tror vi at man kan klare å utvikle systemet vårt videre slik at vi i tilstrekkelig grad får til nyanserte og fleksible tiltak. Kanskje må vi også tørre å bruke noe mere tid i kartleggingen av familiene før hele «apparatet» igangsettes.

Les også:

I dag er politiet gitt fra 7 til 21 dager på å få gjennomført avhøret etter at anmeldelsen foreligger. Det er ikke sikkert at dette er frister som er formålstjenlig i alle saker. Videre er som alltid ressurstilgangen avgjørende for kvaliteten på det arbeidet som kan legges ned i de ulike leddene av prosessen. Så korte frister som 7 dager medfører utvilsomt behov for stor grad av tilgjengelige ressurser. Også oppfølgningen av familiene etter at avhørene er foretatt, er et sentralt punkt i drøftelsen av hvordan vi kan begrense belastningene for barna.

Det er liten tvil om at vi har gjort kvantesprang i arbeidet mot familievold de siste årene...

Det er liten tvil om at vi har gjort kvantesprang i arbeidet mot familievold de siste årene, og hvor opprettelse av barnehusene har vært et viktig innslag. Men etter at det er blitt foretatt så store endringer på ett felt, er det alltid viktig å stoppe opp og gjøre en evaluering av på hvilke punkter man har et forbedringspotensial. Og det er i denne forbindelse vi mener at det er nødvendig å drøfte om det er tíl barnets beste i alle typer saker hvor det er brukt fysisk makt, at forholdene anmeldes og den rettslige prosessen igangsettes. Som dommere er vi vant til å vurdere hensynet til barnets beste både i barnevernsaker, foreldretvister og i straffesaker. Dette er et overordnet hensyn som vi har forpliktet oss til å vektlegge gjennom FNs barnekonvensjon, og som nå også er inntatt i grunnloven. Den helhetlige tenkningen rundt barnets beste, er følgelig et hensyn vi ikke bør miste av syne, selv om den kan være både komplisert og fylt av etiske dilemmaer.