Da var det eliten, både politisk og økonomisk, som var de store pådriverne. Budskapet ble formidlet av velvillige media — aviser og TV, der de aller fleste avisene heiet på norsk medlemskap.
Motstanderne var den jevne kvinne og mann samt folkelige organisasjoner.
Budskapet fra JA-siden var at vi ikke kunne klare oss alene. Skremselspropagandaen var massiv. Det var ikke måte på hvor ille det ville bli for oss hvis vi fortsatte alene.
Jeg sier ikke at det å stå utenfor K5 helt kan sammenlignes med å stå utenfor EU. Likevel er der noen likhetstrekk, og jeg skal nevne ett: Begge tilknytningsformer fremmer sentralisering. Vi kan se hva som har skjedd med tidligere kommunesentra i gamle kommuner som har blitt «offer» for sammenslåinger. Der er det ikke mye liv og røre i kommunehusene - aktiviteten er flyttet til de nye kommunesentra. At det derfor skal bli så veldig mye liv og røre i kommunehuset på Birkeland 8-10 år etter en evt. kommunesammenslåing, det har jeg liten tro på.
Men det jeg egentlig vil påpeke med dette innlegget er at det synes å være den politiske og økonomiske eliten som ivrer mest for større enheter også denne gangen. De får midler fra staten for å gi ut det jeg vil kalle en propagandaavis, de heies på av store deler av pressen - lokalt av Fædrelandsvennen og Lillesands-Posten - og de gis anledning til å framføre sitt budskap på de videregående skolene - for det meste uten at motstanderne får komme til orde. Skremselspropagandaen benyttes også: Vi skal få alt det som godt er hvis vi kommer inn i K5, mens økonomisk ruin og flukt av fagfolk blir oss tildel hvis vi våger å si nei.
At vi i Birkenes vil få det trangt økonomisk i noen år, det vet vi, men vi jobber i hvert fall for våre egne innbyggeres ve og vel. Når vi da lykkes er det desto bedre. Se hva de har fått til i vår nabokommune Froland!
Mottoet vårt må være: Vi får det til - hvis vi vil! Og husk; David slo Goliat! Stå opp folkens og stem NEI til K5!