Sitatet tillegges den franske baronen Pierre de Coubertin, grunnleggeren av de moderne olympiske leker. Det er blitt del av den olympiske «trosbekjennelse», og uttrykk for god sportsånd.

I morgen er siste konkurransedag i Torino-OL. En begivenhet hvor norske utøvere har sviktet etter tur. Lekene er blitt stemplet som fiasko-OL. Er det noe som kan få oss i dårlig humør, er det norske utøvere som blir overgått av konkurrentene. De olympiske idealer synes for lengst glemt.

Norge dominerte de fire foregående vinterlekene. På Lillehammer i 1994 var det typisk norsk å være god, og den usympatiske nasjonalsjåvinismen tok helt overhånd. Dette selvbildet har preget oss i lang tid. Kanskje kan nedturen i de italienske alper gjøre oss litt mer ydmyke. Vi har trolig godt av å oppleve at vi ikke er så mye bedre enn alle andre, og at utlendinger utkonkurrerer oss i det som tradisjonelt er overlegne norske disipliner.

OL skal bidra til forståelse, solidaritet og fred mellom nasjoner. Det er vanskelig å se at dette idealet fortsatt har gyldighet. Her handler det ikke om å delta, men om å vinne. Å bli best betyr så mye at utøvere bruker ulovlige prestasjonsfremmede midler for å nå toppen. De er beinharde rivaler, de ressurssterke nasjonene forsyner seg grovt av medaljene, og nasjonalismen blomstrer.

Slik må det nødvendigvis bli når OL har utviklet seg til et gjennomkommersialisert arrangement. Den internasjonale olympiske komité er en pengemaskin av dimensjoner, og de beste utøverne har inntekter i superklassen — en lønn som øker i takt med prestasjonene. I dette grådighetsklimaet har fair-play og ønske om internasjonal fred og fordragelighet karrige kår.

Mange nasjoner sprøyter inn svimlende beløp i idretten for å kunne hevde seg på den internasjonale arenaen. Her til lands blir det garantert en debatt om hva som må gjøres for å gjenreise nasjonens ære i kommende mesterskap. Det kommer neppe til å stå på penger.

Toppidrett byr på dramatisk og fantastisk underholdning, og engasjerer de store massene. Slik vil det også bli i fremtiden, for OL vil folk ha. På eliteidrettens egne premisser. I den slags virkelighet blir det naivt å vise til idealer om at det viktigste er å delta, og at lekene fremmer fred, forståelse og gjensidig respekt mellom nasjoner.