Og de som fomler mest, er Arbeiderpartiets ledere, som nå er blitt valne på hendene etter at partiets grasrot har begynt å røre på seg — det partiet som historisk har hatt det største problemet i forhold til Den norske Kirke som kirkestyre i regjeringsposisjon.

Da er det patetisk å høre partisekretær Martin Kolberg messe at statskirken står meget sterkt i Arbeiderpartiet. Taler han om kirken som trossamfunn, lyder det like overbevisende som om Vidar Kleppe var blitt troende muslim.

I partiprogrammene er skillet stat-kirke fremstilt som en prinsipiell holdning. At vi i et flerkulturelt og flerreligiøst Norge i det 21. århundre ikke kan være bekjent av å ha en grunnlovsfestet statsreligion med regjeringen som kirkestyre. Det er et overgrep mot tros- og livssynsminoriteter, og en forhistorisk statsform som i dag bare deles av Iran.

Jeg ville trodd at våre politikere var i stand til å opprettholde en prinsipiell holdning til et prinsipielt spørsmål. Man kjøpslår ikke om prinsipper som har med grunnleggende menneskerettigheter å gjøre.

Av den grunn finnes det heller ikke noe tema som er mindre egnet for en folkeavstemning. For man kan ikke legge et trosspørsmål ut til folkeavstemning. Og for de minoritetsgrupper som opplever den norske statskirke som et kulturelt overgrep, vil en avstemning i en befolkning hvor 85 prosent er medlemmer av den samme statskirken, være rått parti. Folkeavstemninger er ikke egnet til å ivareta minoritetsvernet. Det er et ansvar politikerne selv må ta.

I Martin Kolbergs politiske verden er ikke statskirken et trossamfunn, men en samfunnsinstitusjon i det sosialdemokratiske velferds-Norge. En statlig serviceinstitusjon på linje med sosialkontoret og andre velferdsordninger, som yter velferdstjenester når folk trenger det. Med prestene i trippelrollen som sosialkuratorer, sjelesørgere og seremonimestre. Og en og annen geistlig sirkusartist, som surfer på brenningene mellom det sekulært populære og det religiøst spektakulære. En vielse i en pub her og i en telefonkiosk der og hurra-meg-hei i Vålerenga kirke.

Det er den statskirke som Martin Kolbergs velgere etterlyser og som sosialdemokratiet ser seg tjent med, fordi kirken på mange måter er et samfunnslim som supplerer den sosialdemokratiske velferdsstaten der politikken slutter. Derfor er det et politisk prosjekt å beholde makten over kirken.

Eller som daværende kirkeminister Kjølv Egeland (Ap) skrev i stortingsmeldingen, da spørsmålet om å skille stat og kirke var oppe til politisk behandling i 1980: Kirken representerer «en dypere velferd». Ja, nettopp. En dypere statlig velferd, som gjør det berettiget at kirkeministeren også skal bestemme hvilke sosialkuratorer i bispekjoler som skal få autorisasjon til å utøve sosialt arbeid i sosialdemokratiets ånd.

For ingen skal fortelle meg at det er en dypere folkereligiøsitet som får skarer av Arbeiderpartiets velgere til å hige etter statskirken. Få av de velgere Martin Kolberg påberoper seg er å se i kirkene på søndagene. Men de møter opp mer tallrike på julaften enn i 1.mai-togene. Og kirken er grei å ha når vi forlater denne verden - som seremonimester. Så får man heller bære over med at til kirkens begravelsesrituale hører det noen gudsord som verken den avdøde eller de sørgende har noe forhold til.

Men også kirkens folk seiler under falsk flagg. De fremstår som Ole Brumm i prestekjole som vil ha både i pose og sekk. For det «skillet» mellom stat og kirke som Kirkemøtet ønsker, er en ny statskirke pakket inn i andre gevanter. En statskirke «light», hvor statskirken riktignok er fjernet fra Grunnlovens paragrafer, men hvor den blir forankret i en ny kirkelov vedtatt av Stortinget.

Kirken skal få selvstyre, men beholde alle sine økonomiske og institusjonelle privilegier under beskyttelse av en ny, statlig lovgivning. Man erstatter en statskirke med en annen statskirke.

Har man en prinsipiell holdning til å skille stat og kirke, er Gjønnes-utvalget og Kirkemøtets statskirke et like uakseptabelt prosjekt. En statskirkelig hybrid, som vil være like diskriminerende overfor minoritetsgrupper og andre trossamfunn og religioner som dagens statskirke - med et presteskap ansatt på statlig regulativ.

Å fjerne statskirken og statsreligionen, betyr at kirken må stå på egne ben og rekruttere sine egne medlemmer i egenskap av et trossamfunn - som alle andre trossamfunn. Så får medlemmene engasjere seg aktivt i kirkens indre liv og demokrati, og få de biskoper de fortjener.

Alternativet er at vi flytter kirken og kirkekontorene inn i den nye, statlige velferdsforvaltningen - NAV. For det er åpenbart der den hører hjemme, i Martin Kolberg og Trond Giskes åndelige forestillingsverden.