Statsminister uten mandat?

Han gjorde det klart at det var uaktuelt for Frp å støtte en ikke-sosialistisk regjering etter valget som ble ledet av Kjell Magne Bondevik.

Vi skal ikke grave oss dypere ned i det som nå nærmest fremstår som en personlig vendetta mellom to av landets fremste politikere.

Men det kan være betimelig å nærme seg spørsmålet om Kjell Magne Bondeviks statsministerkandidatur fra en annen og mer prinsipiell synsvinkel. Dersom Kjell Magne Bondevik blir statsminister etter valget vil han være den første statsminister siden parlamentarismens gjennombrudd i 1884 som ikke har vært valgt til Stortinget — med unntak av Einar Gerhardsen, som leder av samlingsregjeringen i 1945. I så måte vil han innføre en ny, konstitusjonell skikk i Norge.

Nå kan man selvsagt si at Kjell Magne Bondevik har parlamentarisk erfaring så det holder. Men at han ikke stiller til valg som kandidat til Stortinget samtidig som han har ambisjoner om å fortsette som statsminister, sender ut noen tvetydige signaler til velgerne: At han har fått nok av hverdagspolitikken på Stortinget, men at han gjerne tar imot kallet som statsminister.

Det kan bli oppfattet som arrogant og som at en borgerlig samarbeidsregjering står og faller med personen Kjell Magne Bondevik. At han dermed også åpner for å innføre en statsskikk fra før-parlamentarisk tid, bidrar heller ikke til å underbygge hans politisk autoritet.

Vi finner det derfor underlig at de borgerlige samarbeidspartiene har gått med på et slikt parlamentarisk avvik. Ikke minst må dette fortone seg underlig i Kjell Magne Bondeviks eget parti, hvor man går til valg med en statsministerkandidat som ikke kjemper om sitt eget stortingskandidatur.

For det er ikke bare i regjeringen statsministeren skal være den første blant likemenn. Også i partiet skal han eller hun være en politisk lederskikkelse som får et ansvar som opposisjonsleder i Stortinget dersom regjeringen må gå av.

Det hviler derfor et skjær av halvhjertethet over Kjell Magne Bondeviks fortsatte politiske virke.