Så langt preges både ja— og nei-siden av mangel på mot og vilje til å se fordomsfritt på Norges situasjon i forhold til Europa og resten av verden seks år etter at vi sa nei siste gang. Mens ti nye europeiske land er på full fart inn i EU, og EØS-partneren vår, Island, er i bevegelse, våger norske politikere ikke en gang å sette EU på dagsordenen.Så dypt sitter fortidens to folkeavstemninger i oss at til og med et uforbeholdent ja-parti som Høyre er gått på defensiven og vil vente med hele EU-saken til de er sikker på å vinne. Dette partitaktiske syn på kanskje den aller viktigste saken for Norge i uoverskuelig framtid, preger også de andre partiene. Ikke minst Frp som endelig begynner å forstå at eget velgergrunnlag, nasjonalisme, egoisme og fremmedskepsis, trives best utenfor EU. Unntaket så langt er deler av Arbeiderpartiet med utenriksminister og partiformann Torbjørn Jagland i spissen.De mest brukte argumentene for å legge EU-saken på is i Norge er påstanden om at «ingenting har forandret seg» siden siste folkeavstemning i 1994, og at et ja-flertall i folket må være bombesikkert før noen ny søknad sendes til Br»ssel. Det siste er greit nok, men behøver ikke legge noe som helst lokk på en ny debatt om EU-medlemsskap. Påstanden om at lite eller ingenting har endret seg siden 1994 er en stor løgn.Både Norge, EU, og verden for øvrig har endret seg dramatisk siden forrige folkeavstemning. I Norge er de fleste internasjonale utviklingstrekk forsterket. Det gjelder både urbanisering, privatisering, markedsstyring, økte sosiale og økonomiske forskjeller, kommersialisering /amerikanisering av kulturlivet o.s.v. Med andre ord nettopp den utviklingen nei-siden fryktet ved et medlemsskap. EU har også endret seg de siste årene. For NATO-landet Norge er det særlig EUs nye militære dimensjon og den forestående utvidelsen som betyr mye. På det kulturelle og politiske området har EU på mange måter vist større handlekraft enn selv nei-kreftene i utenforlandet Norge. Det er nok å nevne kampen, særlig i Frankrike, mot amerikaniseringen og forflatningen av kulturlivet, det humanitære og politiske engasjementet på Balkan, og den vedvarende kampen mot høyreekstremismen i Europa.Uansett politisk ståsted er og blir debatten om Norges forhold til EU viktig. Med de aller siste signalene fra Island, der misnøyen med EØS-avtalen skal være så stor at selv fiskerinæringen snuser på medlemsskapstanken, blir en norsk debatt uunngåelig. Med det aller meste av Europa, inklusive de baltiske land og kanskje også Island, som EU-medlemmer - de fleste også med en felles valuta - blir det svært så vanskelig for Norge å spille rollen som enslig, stolt og ubesudlet svane i en europeisk andedam som blir mer og mer avhengig av samarbeid, dialog og fellesskap.I en verden og et Europa som endrer seg raskere enn vi kanskje aner, har Norge rett og slett ikke råd til å la EU-debatten ligge brakk i påvente av lettvinte partipolitske overlegninger.