Det er ingen tvil om at Stoltenberg og hans nærmeste medarbeidere hadde store ambisjoner da de inntok regjeringskvartalet i vår. Reaksjonene de møtte i eget parti, må imidlertid ha kommet som et sjokk. Stoltenberg var klar for de store reformene. Det var ikke partiet.Derfor må det nå gås et løp der sakene tas fra en kant. Alt som ikke er klarert i eget parti, egen stortingsgruppe, ja endog blant regjeringskolleger legges nå på bordet til drøfting under mildt press fra partileder Thorbjørn Jagland. Det er han som har oppgaven med å forlike Stoltenberg med grasrota, en oppgave han først nølte med å ta, men som han nå stortrives i. Jagland kan organisasjonsarbeid, og er det noen som kan leve med at Stoltenberg også må svelge noen nederlag i løpet av høsten, er det nettopp Thorbjørn Jagland.Mandag ble det imidlertid litt mer enn halv seier til regjeringen. Det ble flertall for å skifte ut fylkeskommunene med staten som sykehuseier, det var det viktigste, dernest ble det vanskelige spørsmålet om fylkeskommunens fremtid skjøvet på. Sykehussaken måtte Stoltenberg vinne, og nå har han fått en foreløpig seier i sentralstyret. Men slaget er ikke vunnet før landsmøtet har behandlet saken i november.Med fylkeskommunen er det ikke så viktig. Her kan partiledelsen tillate seg å inngå et kompromiss. En fylkeskommune etter dagens modell strippet for sykehusene, blir både demokratisk og administrativt en parodi. Og modellen med fem regioner etter landsdeler har trolig aldri vært sterkt forankret hverken hos Stoltenberg eller Jagland. Dermed kan partiledelsen tillate seg å plukke i det såkalte Oppgavefordelingsutvalgets meny samtidig som den lytter til signalene fra partiorganisasjonen.Og ennå er det mye som ikke har vært behandlet i partiorganisasjonen. Administrasjonsminister Jørgen Kosmos ønske om effektivisering av statsadministrasjonen, Statoil-privatiseringen og EU-saken er alle tunge saker som ikke bare kan kastes fram for et landsmøte i ubearbeidet fasong. De må forberedes og sluses gjennom partiapparatet av Thorbjørn Jagland. Det illustrerer noe av ubalansen i dagens situasjon på toppen av partiet; inntil Jagland har gjort sin del av jobben, er Stoltenbergs ideologiske mandat begrenset. Han styrer landet, men uten noe oppdatert program.Denne situasjonen kan ikke vare for lenge. Etter landsmøtet må de viktigste debattene i partiet ha munnet ut i klare konklusjoner. Hvis ikke går det på autoriteten løs for Jens Stoltenberg. Og en eller annen gang må Thorbjørn Jagland også ha tenkt at skulle det gå helt galt, kan han alltids komme tilbake selv — som statsminister.