Problemet for Jan Petersen er at han etter de siste dagers kalamiteter har mistet autoritet i sin egen partigruppe ved å demonstrere en så sviktende vurderingsevne i kritiske situasjoner. Og i denne svikten ligger også hans egenrådighet i forhold til partiets sentralstyre og stortingsgruppe, som ikke på noe tidspunkt ble konsultert før forhandlingsbruddet sist tirsdag.Fra å være valgets store vinner er han blitt regjeringsdannelsens store taper. Og om han har mistet tillit i sitt eget parti, står det neppe bedre til i forhold til dem Høyre skal samarbeide med i en fremtidig «samarbeidsregjering». Odd Einar Dørums lakoniske kommentar etter forhandlingsbruddet var at «Jeg har samarbeidet med Høyre i 26 år. Nå har jeg gjort en ny erfaring». En slik erfaring lar seg ikke riste av i løpet noen uker.Til dette kommer at Jan Petersens adferd etter at Høyre var med på å felle Bondevik-regjeringen i fjor ikke heller var noe psykologisk mesterstykke i samarbeidskunst ved umiddelbart å invitere de partiene Høyre hadde fjernet fra regjeringstaburettene til et regjeringssamarbeid. Et utspill som sentrumspolitikerne karakteriserte som «å fri til enken i begravelsen».Men Høyres lederskapsproblem strekker seg ut over Jan Petersen. Partiet har utstyrt seg med en lederskapstroika som hverken utfyller hverandre eller gir hverandre korrektiver. Inge Lønning er som nestleder stort sett en vandrende politisk arroganse hvor han enn snur og vender seg, og den andre nestlederen, Anne Berit Andersen, et usynlig, kvinnelig alibi og haleheng til sterke menn.Skal Høyre makte å profilere seg i en borgerlig regjering med en høyt profilert Kjell Magne Bondevik som statsminister, må partiet skaffe seg et lederteam med større legitimitet og autoritet enn dette. Og alle hender peker mot Per-Kristian Foss. Høyre har ikke råd til å la hans politiske talent ligge ubrukt i ledersammenheng. Og regjeringsforhandlingene har åpenbart styrket tilliten til ham i KrF og Venstre.Det kan vel være at Høyres landsmøte om sju-åtte måneder er for tidlig til et lederskifte. Men da har Jan Petersen vært partileder i åtte år. Og Thorbjørn Jagland er det beste eksempel på hvor vanskelig det er å skjøtte partilederjobben her hjemme når man er utenriksminister med Midtøsten, Balkan og Washington som politiske arenaer. Høyre trenger en nærværende og synlig partileder her hjemme i tiden fremover som kan profilere partiet og pleie kontakten med partiorganisasjonen. Når Jan Petersen trer inn i rollen som utenriksminister bør han alvorlig vurdere om det tjener partiet at han kombinerer rollene som partileder og utenriksminister.