Det hele er ganske paradoksalt, for det burde være slik i en folkebevegelse, som Arbeiderpartiet ennå må sies at være, at sakene skulle springe ut av et åpenbart og opplagt sosialt og politisk anliggende. Partiet skulle søke makten fordi det hadde en visjon og et ønske om å få noe gjort. I stedet er det blitt slik at partiet søker visjonene og gjøremålene som kan virkeliggjøre dets ønske om makt. Det er ingen god faktorenes orden. Først politiske visjoner, så ønske om makt, ikke omvendt.Men enda verre, den nye regjeringen går Arbeiderpartiet i næringen på dets egen hjemmebane, sosial— og fordelingspolitikken. Blant de første sakene de tre borgerlige regjeringspartiene setter på kartet, er nyfattigdommen. Det må kjennes ekstra begredelig på Youngstorget at nettopp dette blir en av Kjell Magne Bondeviks og Per Kristian Foss' kampsaker. Og, som ikke det var nok, en sak, som i den grad den angår budsjetter, skal loses igjennom i Stortinget av Fremskrittspartiets Siv Jensen. Det skal ikke bli lette for Arbeiderpartiet å drive Fremskrittspartiet ut av sine bastioner på Oslos østkant etterpå.På dette saksområdet har Arbeiderpartiet rett og slett ikke gjort hjemmeleksen. Nyfattigdommen er ikke tallmessig noe overveldende fenomen, og den angår i liten grad LO-medlemmene. Det er kanskje hovedgrunnen til at Arbeiderpartiet aldri har tatt nyfattigdommen på alvor selv om den burde ha vært en anstøtssten for partiets sosiale samvittighet. Derfor har den fått utvikle seg under såvel Gro Harlem Brundtland som Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg.Parallelt med denne utviklingen har vi også fått en sterkere ulikefordeling av goder og økonomiske ressurser blant resten av befolkningen. De rikere er blitt flere og synligere, samtidig som folk flest har det på det jevne. Denne prosessen har preget hele 90-tallet og er bare i liten grad blitt bekjempet av Arbeiderpartiet. Likevel, det er forekomsten av nyfattigdommen som er mest alvorlig. Den kunne effektivt ha vært bekjempet.Arbeiderpartiet burde ha visst at selv ikke konservative partier og regjeringer i Europa har kunnet overleve uten å gjøre noe med fattigdom og elendighet. Fra Bismarcks Tyskland til Jan Petersens Norge går det en tydelig sosialpolitisk tradisjon, en tradisjon som blir desto tydeligere når den stilles i relieff til den valhendte måten Arbeiderpartiet har håndtert fordelingspolitikken på det siste tiåret. Skal Arbeiderpartiet gjøre opp for sin unnlatelser på dette feltet, kreves det mer enn hurtigarbeidende utvalg og kjapt komitéarbeid. Ja, det spørs om det i hele tatt er mulig for partiet å gjøre opp for at det har forrådt sin viktigste historiske betingelse, å gi de fattige politisk stemme.