Da Willoch-regjeringen opphevet kringkastingsmonopolet på begynnelsen av 1980-tallet, var det stort sett bare i Norge, Albania og østblokklandene eteren var forbeholdt statskontrollerte kringkastingsselskaper.Og da TV 2 fikk sin konsesjon for 10 år siden, hadde satellittene bombardert oss med kommersielle TV-kanaler i en årrekke — TV-kanaler som for fleres vedkommende var rettet inn mot det norske og nordiske markedet. Den reklame våre politikere ikke ønsket i den konsesjonsbelagte norske TV-stasjonen, flyter fritt i eterens øvrige kanaler. Og den programprofil politikerne spinner med et finmasket nett for den reklamefinansierte, norske TV-kanalen, med krav til samisk, barneprogrammer, nynorsk, egenproduksjon og kulturinnslag, gir satellittkanalene en god dag i.Allikevel har våre egne, konsesjonsbelagte etermedier opparbeidet seg en solid seer- og lytterandel, kanskje heller på tross av enn på grunn av den statlige konsesjonsordningen. Statens makt ligger i å kontrollere hvem som får adgang til å formidle TV- og radiosendinger fra det bakkebaserte sendernettet i Norge. Det sendernettet som gjør at brorparten av den norske befolkning kan ta inn sendingene uten fordyrende ekstrautstyr. Og i avisverdenen sitter Medietilsynet og passer på at ingen eiere kontrollerer mer enn 33 prosent av avisopplaget.I fjor ble TV 2s nåværende konsesjon lyst ledig. Det samme gjorde konsesjonene for lokale radiosendinger. Og myndighetene stiller sine krav til sendingenes form og innhold. Ikke bare forventer politikerne å ha en hånd med i statsselskapet NRKs programtilbud, men de vil også sette innholdsrammene for det riksdekkende TV-selskapet som får lov til å sende programmene sine via bakkestasjonene.Det kan sikkert mobiliseres en rekke kulturelle, ideelle og nasjonale argumenter for at dette er ønskelig, især for en liten språknasjon som den norske. Men forholdet er at årets konsesjonsrunder for etermediene trolig er de siste vi opplever. For teknologien har igjen løpt fra politikernes styringsvilje i medieverdenen.Mens man i dag må søke konsesjon for å drive nyhetsformidling via lokalradio, er det mest søkte nyhetsmedium i dag, internett, ikke konsesjonsbelagt. Politikerne tviholder på kontrollen over den gamle dampradioen, mens web-sidene spretter opp som paddehatter på gutterommene.Og foran oss står bredbånd-teknologien, som om få år vil nå inn til de fleste husstander i Norge. Den er uavhengig av konsesjoner og vil tilby norske familier et vell av TV-programmer, underholdning, nettaviser, film og forbrukerrettede tjenester rett inn på TV-skjermen. I denne medieverdenen, som ligger like rundt hjørnet, har dagens statlige medie- og konsesjonspolitikk ingen plass. Da må norsk kultur og mediepolitiske mål vernes på andre måter enn gjennom statlig styring. Men mens politikerne snekrer sammen de politiske vilkårene for en ny TV 2-konsesjon og teller avisopplag, arbeider de store tele- og fjernsynsselskapene på høytrykk for å posisjonere seg i den nye medievirkeligheten.