Arbeiderpartiet er ikke lenger noe arbeiderparti. Kroppsarbeiderne er ikke rett og slett ikke mange nok til å skaffe partiet det velgergrunnlaget det trenger. Det lukter ikke svette av partimedlemmene, og nå skal det altså heller ikke lukte hest av partiets kulturpolitikk, forstår vi utkastet til nytt kulturprogram som skal vedtas på landsmøtet til høsten rett. Dermed går det mot brudd med en av de lange linjer i partiets historie, den som innebar demokratisering og utvidelse av kulturbegrepet og som samtidig formidlet betydelig skepsis til den borgerlige kulturarv.Det er vel og bra. I et lite land som vårt kan det ikke lenger være rom for å tyne både felles kulturuttrykk og kulturinstitusjoner, slik det opp gjennom tiårene har skjedd blant annet gjennom en forfeilet språkpolitikk og en notorisk neglisjering av nasjonale institusjoner. Treneringen av ny opera i Oslo er det beste eksempel på den småskårenheten som har rådet grunnen når kultursektoren skulle ha sitt i etterkrigstidens Norge. For makthavere som definerte sosialisme til å være brød med smør på, sier det seg selv at både operasak og andre store kulturløft stilte bakerst i køen når investeringsmidlene skulle fordeles.Det er lett å se den asketisk anlagte arbeiderbevegelsens unnlatelsessynder innenfor kulturpolitikken. De er like mange som de er pinlige. Men det burde være like opplagt å se dens velsignelser. Det utvidede kulturbegrep ble på 1970-tallet sin egen parodi, ikke som Arbeiderpartiets styringsgrep, men i den utartede form det ble forkynt og forsøkt praktisert av kulturarbeidere og politiske emissærer som hadde sett lysene fra Havana, Tirana eller Peking.Det utvidede kulturbegrep, slik det ble båret fram gjennom arbeiderbevegelsens folkeopplysningstanke, gjennom ordningen med ulike turnerende riksinstitusjoner, gjennom etableringen av regionteatrene og for så vidt også gjennom den legendariske kontorsjef Rolf Hofmos arbeid for å bringe idrettsinstitusjoner og svømmehaller ut til alle lokalsamfunn, bunner i et menneskesyn som ikke bare er arbeiderbevegelsens. Det springer ut av det klassiske syn på at mennesket må dannes i kropp og ånd, og at idrett også er kultur. De gamle grekere og våre norrøne forfedre så det også slik.Derfor er det ikke sikkert at Arbeiderpartiet begår noen genistrek ved å kutte kulturen løs fra idretten. Det er sikkert riktig at det tradisjonelle folkeopplysningsprosjektet er brakt til en slags ende, men det virker unektelig underlig å hevde at motsetningen mellom elite— og folkekultur også skulle gå mot sitt opphør. Snarere er det vel slik at Arbeiderpartiets nye velgere ikke lar seg mobilisere for en politikk som setter lys på dette skillet på samme måte som før. Det er det selvfølgelig greit å ta den politiske konsekvensen av, men det er samtidig tøv å forsøke å fornekte eksistensen av motsetningene.Et av de sikreste funn i nyere sosiologisk forskning er at kunnskap i vår tid overtar for klasse for viktigste kilde til sosial ulikhet. Ulikheten er ikke forsvunnet fra det norske samfunnet, den opptrer bare annerledes. Det gjelder like selvfølgelig for kulturkonsumet som inntektsfordelingen. På 90-tallet ga Gro Harlem Brundtland oss det nye økonomiske Forskjells-Norge. Vi synes ikke om det dersom Ellen Horn i tiåret etter skal gi oss dets kulturelle motstykke.