Når Mohammad Usman Rana får kronikkpris i Aftenposten for kronikken ”Den sekulære ekstremismen”, er det fordi han setter ord på noe som han nesten er alene om å fortelle i dag. Liberaliseringen som foregår blant annet med regjeringens og Stortingets velsignelse, kan vi tenke oss må være krise for trossamfunn, som Islam og kristendommen.

Vi lever i et såkalt kristent land, og derfor er vår reaksjon rettet mot kristne ledere og kristne menigheter. Vi er forbauset over den øredøvende tausheten rundt forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov, som blir vedtatt på rekordtid i nær fremtid. Egentlig er denne saken bare et ledd – men et dramatisk ledd – i det de kristne må se på som en avkristning av samfunnet.

Norge er tilsynelatende et demokrati, selv om religionshistoriker Hanne Nabintu Herland mener vi nå bør kalle oss et totalitært samfunn. Uavhengig om man er tilhenger eller motstander av den nye ekteskapsloven må det være urovekkende at motstanderne – først og fremst kristenfolket – så til de grader er tause i en for dem radikal lovendring. En kjønnsnøytral ekteskapslov vil sidestille heterofile og homofile ekteskap. Partnerskapsloven forsvinner. Det blir åpnet for adopsjon for homofile og kunstig befruktning for lesbiske, om hele loven blir vedtatt.

I kristne forsamlinger må dette være revolusjonerende lovendringer. Ekteskapet, slik det har vært i tusenvis av år, vil bli endret radikalt. Skolebøker må høyst sannsynlig byttes ut, fordi det vil bli lovstridig kun å snakke om tokjønnede par. Barnehager og skoler vil bli pålagt å undervise at enkjønnet ekteskap er like naturlig som tokjønnet. Kristne foreldre kan neppe heller sende barna til friskolene, for slik leder i LLH Jon Reidar Øyan sier det, vil disse være diskriminerende. De vil derfor trolig miste statsstøtte og kanskje bli lagt ned. Diskusjonen om det er en menneskerett å få barn vil bli irrelevant, dersom loven om kunstig befruktning for lesbiske blir vedtatt. Hele denne dramatiske lovendringen vil høyst sannsynlig bli vedtatt uten nødvendig utredning og konsekvensanalyse. Journalisten Frank Rossavik, som selv er homofil og tilhenger av lovendringen, er også overrasket over ”at konservative – eller verdikonservative — må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene.” Øivind Benestad har omtrent vært alene mot det han selv kaller homolobbyen, et nesten samlet media og et så å si enstemmig kulturliv.

Vi etterlyser et kraftig engasjement hos trossamfunn i denne saken. Vi er forundret over at de ikke mobiliserer og samler kreftene. Hvordan kan de ha sine søndagsmøter som om ingenting har hendt, og hvordan kan de la Øivind Benestad få drive en enmannskampanje i denne saken?

I år er det 40 år siden studentene i Paris manet til opprør mot elendige forhold på internatene. Etter hvert fikk de 1 million mennesker ut i gatene. 8. mars 1908 startet kvinnene opp sin kamp for likestilling. For 30 år siden gikk 20.000 kvinner i demonstrasjonstog for likestilling i Oslo, fordi de følte sine rettigheter tråkket på.

Den nye ekteskapsloven berører alle verdikonservative kristne. Hvorfor står de ikke opp for sin tro og for sine rettigheter? Har kristne forsamlinger de siste tjue årene levd i en døs?

Vi gjør oppmerksom på at en rekke prester, pastorer og menighetsledere har fått en lengre versjon av dette brevet.

Med vennlig hilsen

Svein Inge Olsen og Kai Erland