Antonsen slår helt riktig fast at vi på Sørlandet må samarbeide for å kompensere for at vi er så dårlig organisert.
Fylkesgrensen mellom Aust— og Vest-Agder har vært en ulykke for landsdelen. Den har forsinket regional utvikling og utviklet seg til et symbol for små og store krangler, først og fremst mellom Arendal og Kristiansand.
Handlekraftige politikere hadde fjernet grensen for mange år siden. Dessverre har ikke viljen vært til stede, verken lokalt eller nasjonalt. Med den rødgrønne regjeringens mageplask i regionreformen ser det ut til at de to fylkene, på størrelse med mindre europeiske byer, fortsatt vil holde seg med hver sin administrasjon og hvert sitt lederskap. Med tilhørende potensial for unødvendig rivalisering og destruktive stridigheter.
For å bøte på den manglende handlekraften viser motstanderne av sammenslåing til Agderrådet. Organet som samler kommuner, fylkeskommunene og andre organisasjoner har riktignok vært et nyttig forum i flere viktige saker for landsdelen. Men poenget er at regionen skulle vært organisert på en slik måte at det ikke var behov for noe agderråd. En landsdel med drøyt 250.000 innbyggere trenger ikke tre forvaltningsnivåer.
Slik det er i dag ligger Agderrådet på toppen av de folkevalgte organene. Deltakerne er først og fremst opptatt av å unngå splittelse. Resultatet er tidkrevende prosesser og resultater basert på konsensus, som ikke er optimale sett fra et samlet landsdelssynspunkt.
På litt sikt er ikke alternativet at dagens to fylkeskommuner består som i dag. Men at den enkelte kommune ignorerer fylkene og går sine egne veier for å legge best mulig til rette for innbyggernes utvikling, slik vi ser eksempel på i Knutepunkt Sørlandet. Der samarbeider Aust-Agder-kommunene Iveland, Birkenes og Lillesand stadig tettere med kommunene på Vest-Agder-siden. Det er dette som representerer fremtiden, ikke dagens fylkeskommuner og Agderrådet.
Forhåpentligvis kan Grimstad-ordførerens utblåsning bane vei for en mer fordomsfri debatt på årsmøtet i Agderrådet senere denne uken.