Under andre verdenskrig ble mellom 40 og 50 sovjetiske krigsfanger henrettet av det tyske sikkerhetspolitiet i og rundt Kristiansand. Men eksakt hvor mange henrettelser som fant sted, hvor de skjedde og hvem som ble henrettet har lenge vært preget av usikkerhet.
For en del år siden bestemte den pensjonerte historieentusiasten Einar Svendsen fra Kristiansand seg for å gjøre noe med dette. Som 13 år gammel i 1945 var han selv vitne til oppgravingen av tre henrettede russerfanger i skogsområdet Jegersberg, som ligger like ved dagens universitet. For en ungdom ble dette en skjellsettende opplevelse. Interessen for russerfangenes skjebne ble øyeblikkelig tent, og han igangsatte et omfattende dokumentasjonsarbeid for å finne ut mer om krigsfangenes skjebne i Kristiansand. Når resultatet av dette arbeidet nå omsider foreligger (2009), så har det ikke vært uten utfordringer underveis.
I mange år etter krigen opplevde Einar Svendsen som mange andre nordmenn at store deler av den norske krigs— og okkupasjonshistorien ble tolket innenfor en snever stats- og nasjonalhistorisk ramme. Omtalen av og skjebnen til de utenlandske krigsfangene ble ikke ansett som en del av den felles norske erindringshistorien om krigen, og dermed utenfor norsk interessefelt. I tillegg kom de ideologiske konjunkturene under den kalde krigen til å svekke interessen for de sovjetiske fangene og deres skjebne i Norge og på Agder. Resultatet var et sterk begrenset kildetilfang.
Da forholdet mellom øst og vest gradvis ble lettere tidlig på 1990-tallet, ble arkiver i Øst-Europa åpnet for forskere. Dette ble senere strammet inn, men det var nok til at de første beretningene om «russerfangene» i Norge, den folkelige betegnelsen på sovjetiske krigsfanger, så dagens lys. I Agder-fylkene ble beretningene på 1990-tallet for en stor del skrevet i en norskpatriotisk ramme, hvor nordmenn fremstod som «velvillige hjelpere» for fanger på flukt eller som givere av mat. De mindre flatterende sidene som innbefattet angiveri fra nordmenn, ble forbigått i stillhet.
Det var imidlertid først med filmen «Russerfangene» (2005) fra Dokufilm/Stiftelsen Arkivet og Harald Sødals bok «Bare én vendte tilbake: russiske krigsfanger på Sørlandet» (2006) at russerfangenes skjebne i Agder-fylkene virkelig ble satt på dagsorden. I de senere årene er det kommet flere nye bøker om emnet, deriblant den mektige 700-siders dokumentarboken fra Søgne-forfatteren Magne Haugland: «Do svidanija – på gjensyn!: dokumentarberetninger om sovjetiske krigsfanger» (2008). Men ingen av utgivelsene har gått tilstrekkelig i dybden på omstendighetene rundt henrettelsene i Kristiansandsdistriktet. Så hva slags nye opplysninger har vi fått?
Jo, i 1943 fikk det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) i Kristiansand ordre fra ledelsen i Oslo og Stavanger om å henrette russerfanger som satte seg opp mot leirordningen i Agders over 40 fangeleirer, eller som hadde forsøkt å rømme. Planen var at Wehrmachts eksekusjonspelotonger skulle delta i disse henrettelsene. Men tyske Wehrmacht-offiserer nektet å delta når fangene ikke fikk vanlig rettergang, og dermed ble det opp til Sipo, og fortrinnsvis Gestapo, å stå for henrettelsene.
Fra 1943 og fram til freden passerte 48 navngitte sovjetiske krigsfanger Kristiansand kretsfengsel og «Arkivet» – Sipos hovedkvarter på Agder. Av disse vet man med sikkerhet at 24 ble skutt på Bragdøya uten lov og dom (sammen med en polakk), fire ble hengt i en skipsmast ved Oksøy fyr, tre ble henrettet ved Vollevannet og fem ble skutt på Jegersberg, til sammen 36 sovjetiske krigsfanger. Men mye tyder på at det ble henrettet ytterligere fire på Bragdøya, og i tillegg noen fanger i nærheten av Gimlemoen. I verste fall kan det være snakk om 50 henrettelser totalt i og rundt Kristiansand. Og nå har vi navnene på de henrettede.
Situasjonen etter krigen var imidlertid slik at selv om navngitte fanger kunne knyttes opp til spesifikke likfunn i og rundt Kristiansand i 1945, så ble ikke alle likene funnet. Årsaken er åpenbar: Da rettssaken mot de seks hovedtiltalte i det tyske sikkerhetspolitiet startet i Kristiansand Arbeiderforening den 9. april 1947, satt innrømmelsene langt inne. Der var det om å gjøre for den enkelte å minimere sin egen rolle i henrettelsene og i hvert fall ikke gi nye opplysninger som påtalemyndigheten ikke kjente til fra før. Dermed kom ikke alle henrettelsene for en dag. Bevisbyrden fra 300 vitner om mishandlingen av både norske motstandsfolk og de sovjetiske krigsfangene var likevel overveldende nok til at tre av de tiltalte, Sipo-leder Rudolf Kerner, Friedrich Wilhelm Meyer og Paul Glomb, ble dømt til døden i Agder lagmannsrett 14. juni 1947. I Høyesterett ble dødsstraffene omgjort til tvangsarbeid med unntak for Kerner, der dødsstraffen ble opprettholdt. Men også han ble siden benådet, og sendt hjem til Tyskland i 1953. Når de sovjetiske krigsfangenes skjebne nå hentes fram igjen etter så lang tid, så er det av to hovedgrunner: Først og fremst fordi vi nå har navnene på de fleste henrettede. Disse opplysningene bør sendes videre til familie og etterkommere i landene fra det tidligere Sovjetunionen. På den måten kan de endelig få en visshet om hva som skjedde med deres slektninger i Norge for over 60 år siden.
For det andre bør eksisterende navnløse russergraver og minnesmerker i Kristiansandsdistriktet oppdateres med nye opplysninger i form av både navn og informasjonstavler. Disse kan brukes i opplysningstjeneste for lokalbefolkningen, tilreisende og ikke minst i skoleundervisningen. Nå kan elever og lærere supplere vanlig klasseromsundervisning ved å reise ut i eget nærmiljø for å studere overgrep og krigsforbrytelser begått under en krig. På den måten kan krigens mange sentrale problemstillinger aktualiseres gjennom egen lokalhistorie.
Dette viser hvor viktig det er å kjenne sin egen lokalhistorie. Ikke bare fordi det har en egenverdi, men også fordi lokalhistorien til syvende og sist henger nøye sammen med, og legger grunnlaget for den nasjonale og internasjonale historien. Det gjelder i høy grad også behandlingen og skjebnen til de sovjetiske krigsfangene under andre verdenskrig.