Sikkerhetsrådet i FN blir ikke enige om en resolusjonstekst som krever stans i krigshandlingene umiddelbart. I EUs ledelse er det også uenighet om tilnærmingen til konflikten. USA, som kan øve press på spesielt Israel, preges av passivitet og ser ikke ut til å ville foreta seg noe før den nye presidenten innsettes om to uker.
Dermed er arenaen overlatt til de stridende partene alene. Frontene er steile og gir ingen grunn til optimisme. Israel synes fast bestemt på å knuse Hamas, som fortsetter sine rakettangrep mot israelske mål. Vi får stadig høre at det påhviler partene i konflikten et stort ansvar for å stoppe kamphandlingene. Men hva hjelper det, når de ikke synes verken å være i stand til eller å ville ta dette ansvaret.
Imens er det sivilbefolkningen på Gaza-stripen som må bære de aller tyngste byrdene. Med tanke på lidelsene de utsettes for, har det lite for seg å diskutere hvem som har skylden for det som foregår. Når FNs sikkerhetsråd ikke klarer å bli enige om en resolusjonstekst, er det trolig formuleringer som berører et eventuelt skyldspørsmål som er det største hinderet. Debattsidene i vår egen avis avdekker også at mye handler om å ta parti for partene – i stedet for å være bekymret for den humanitære katastrofen som utspiller seg foran øynene våre.
Det er liten tvil om at den siste utviklingen i Midtøsten bare er egnet til å øke konfliktnivået i regionen. Til lenger krigshandlingene pågår, til større blir bitterheten, hatet og kravet om hevn. Hamas får etter alt å dømme større oppslutning, og når røyken etter ødeleggelsene på Gaza-stripen legger seg, vil nye selvmordsbombere dukke fram fra ruinene.
I en slik situasjon er det forstemmende at verdenssamfunnet – og da særlig medlemslandene i FNs sikkerhetsråd – ikke makter å komme fram til en enighet som kan få slutt på krigshandlingene. For det som skjer nå vil dramatisk forverre mulighetene for en fremtidig fredsløsning i Midtøsten. Noe verken palestinerne, Israel eller verden for øvrig vil være tjent med.