«Selvsagt trenger al Qaida nye rekrutter. For vi dreper dem. Vi dreper dem alle».

Sitatet er fra president George W. Bush, under en minneseremoni på seksårsdagen for terrorangrepene mot World Trade Center 11. september 2001. Utsagnet sier mye om Bush. Han oppfatter seg helt til det siste som en krigspresident, som ser verden i lys av sin egendefinerte krig mot terror. Der alle som ikke er med, er mot. Dermed har han gått glipp av svært mange nyanser som ikke passer inn i dette bildet, men som i realiteten definerer den verden også USA opererer innenfor.

Resultatet er et USA som aldri før i moderne tid har stått svakere i verdensopinionen. Supermakten har dermed mistet mye makt som ikke kan måles i våpen og kanoner. Den smarte makt som gir innflytelse gjennom at andre ser opp til en supermakt som et forbilde, har langt på vei forvitret. Verden har løpt fra president Bush. Og ser med store forventninger på at Barack Obama skal ta over tirsdag.

Selvsagt er det riktig at den nye presidenten ikke har mulighet til å innfri alle forventningene. Han overtar gigantiske problemer som finanskrisen med sterkt økende arbeidsledighet, kriger med amerikanske soldater i Irak og Afghanistan og en blodig konflikt mellom israelere og palestinere.

Men nettopp denne siste konflikten gir samtidig Obama en mulighet til å markere en ny amerikansk holdning allerede fra dag én. For det mest oppsiktsvekkende ved krigen i Gaza har vært USAs totale passivitet. Alle tidligere amerikanske presidenter har sett på ethvert krigsutbrudd i en så eksplosiv region som svært faretruende. Ikke bare på grunn av de mange sivile som rammes, men også for amerikanske interesser.

Obama har på sin side gjort det klart at han vil ta tak i dette straks. Det er liten tvil om at han ser konflikten mellom israelere og palestinere som noe helt annet enn en allierts oppgjør med en ekstremistisk gruppe. Han har sannsynligvis og heldigvis sett at USA ikke kan leve med en fiendtlig innstilt muslimsk verden. Og at nøkkelen til en ny holdning her er et helt annet amerikansk engasjement i denne konflikten.

Også på andre viktige områder for verden er det all grunn til å vente en annen politikk. Obamas løfter om dialog med USAs motstandere vil etter alt å dømme føre til en ny holdning overfor land som Iran og Syria. Ingen kan garantere at dette vil lykkes, men det vil garantert stille regimene i disse landene overfor langt større utfordringer enn da de kunne samle sine undersåtter mot en truende amerikansk president.

Også på klimaområdet vil vi omsider få et lederskap fra USA. De siste åtte årene har med all tydelighet vist hvor viktig USA er for at verden overhodet skal ha mulighet til å samle seg om meningsfulle reduksjoner i utslipp av klimagasser.

Helt avgjørende for den konkrete politikken en president presenterer, er måten han utformer den på. Hvordan han tilnærmer seg tunge spørsmål, vil legge mange premisser for hva utfallet av disse prosessene blir. Her vil vi etter alt å dømme merke den største forskjellen når Obama tar over for Bush. Den utgående presidenten har nesten utelukkende omgitt seg med ja-mennesker. Fraværet av annerledestenkende i sentrale posisjoner har vært et kjennetegn ved hans administrasjon. Det er hevet over tvil at dette bidro til noen av de mest katastrofale beslutningene i hans presidentperiode.

Tunge beslutninger som avgjør krig eller fred bør først tas etter grundige prosesser der ulike handlingsalternativer vurderes. For at slike prosesser skal være reelle, trengs det kunnskapsrike, ærlige og tøffe medarbeidere som tør komme med motargumenter. Slik har det ikke vært under Bush. Han har fremstått som så selvsikker, blottet for tvil og tilbedt av sine medarbeidere at det knapt har vært rom for motforestillinger.

Når man leser ulike bøker fra innsiden om Bushs åtte år, fremstår et klart bilde av en administrasjon som har manglet sentrale mekanismer for å vurdere konsekvenser, alternativer og motiver. Det har ikke vært noe system som bremset viktige prosesser slik at kritiske spørsmål kunne stilles og alternative veier vurderes. Det er et alvorlig handikap ved en administrasjon når den som er ment å skulle samordne og stå for en kritisk gjennomgang av de mest alvorstunge spørsmål, presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver, i stedet fremstår som en beundrende leder av heiagjengen til Bush.

I boken «The War Within» av Watergate-journalist Bob Woodward gir den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, Stephen Hadley, et nærmest selvutslettende bilde av sin egen rolle.

«Vi trenger hans styrke alle sammen. Vi er sterke fordi han er sterk», sier han om sin president.

I samme bok gir også Bush selv klart uttrykk for at han ikke har hatt mye til overs for tvil og divergerende oppfatninger i løpet av de åtte årene i Det hvite hus. Om Irak-krigen, som har krevd mer enn 4.000 amerikanske liv, påført ti ganger så mange alvorlige skader som vil følge dem resten av livet og tatt livet av mange hundre tusen irakere, sier Bush i et intervju med Woodward:

«Jeg har aldri tvilt. Det er ingen tvil i mitt sinn om at vi gjør det riktige. Ikke et fnugg av tvil».

Mangelen på motforestillinger aner vi også da utenriksminister Condoleezza Rice nylig fulgte opp med følgende refleksjon om krigen i et intervju med Washington Post:

«Jeg ville gjort det samme tusen ganger til. Tusen ganger til».

Sterke ledere fascinerer. Fravær av motforestillinger gjør ikke. Og mangel på tvil omkring alvorlige beslutninger som involverer liv og død for mange mennesker, sjokkerer. Nettopp derfor er det så gledelig at Obama legger opp til stikk motsatte beslutningsprosesser. Han har utnevnt sterke personligheter til statsråder i sin regjering, mennesker som har sine egne politiske eller faglige plattformer. Dette borger for at motforestillinger og grundige drøftelser finner sted før tunge beslutninger fattes. Obama har åpenbart selvtillit nok til å lytte til annerledestenkende. Det vil etter alt å dømme også bidra til at beslutningene får et annet innhold enn de gjorde under en mann som bare omga seg med ja-siere.

Også amerikanske interesser vil være tjent med dette. Slik en av de få medarbeiderne som kritiserte Bush, etterlyste etter at han hadde fått sparken. Tidligere utenriksminister Colin Powell kom med følgende hjertesukk da han i 2007 forklarte seg for en kommisjon som gransket alle feilgrepene i Irak-krigen:

«Folk er lei av å bli puffet rundt av USA. De hører ikke på oss lenger».

Vidar Udjus