Er det forskjell på kvinner og menn? Ja, sier folkemeningen og utenlandsk forskning. Nei, i grunnen ikke, sier norske kjønnsforskere.

Tittelen på NRKs TV-programmer «Hjernevask» var i seg selv drastisk. Den henspilte på norske forskerne, som hadde hjernevasket det norske folk, eller i alle fall forsøkt. Men som programmene viste, var vanlige folk og deres meninger mer i takt med virkeligheten enn forskerne. Konklusjonene var at kjønn har en biologisk basis, og at kjønn ikke er en rent sosial konstruksjon, som er det standpunktet forskerne tillegges.

Forskerne føler seg imidlertid urettferdig behandlet. De ser seg ikke som så enøyde som programmene har gitt inntrykk av. Vi bør kanskje tro dem på det. Men forskerne har etter min mening seg selv å takke. De har deltatt i et «nasjonalt likestillingsprosjekt» som har vært like enøyd som programmene kritiserte dem for å være.

Mye av det som skjer i offentlig politikk, synes å være på linje med kjønnsforskernes tenkning. Et eksempel finner man i Likelønnskommisjonens innstilling, Kjønn og lønn (NOU 2008:6) om ulikelønn som historisk arv.

En ting som i alle fall er sikkert, er at historien om kjønn, herunder historien om kvinners og menns lønn, er en sosial konstruksjon. Og til denne sosiale konstruksjonen bidrar kjønnsforskerne vesentlig. I utredningens kapittel 8 utgjør mer enn halvparten av innholdet referert kjønnsforskning. Et gjennomgangstema er den relativt diffuse påstanden om at arbeidslivet er gjennomgående «kjønnet». Over alt skilles det, ifølge forskningen, mellom det som passer seg for kvinner og det som passer seg for menn. I den grad dette belyses statistisk, skjer det ved at kvinners og menns oppfatninger om dette måles. En undersøker ikke direkte om det er slik at noe arbeid passer for kvinner og noe annet for menn.

Det lengste utredningen kan strekke seg i den retning er å snakke om gutters og jenters (ungdommers) interesser. Ikke overraskende er gutter mer interessert i teknologi og naturvitenskap, herunder «barske» temaer som hvordan atombomben fungerer og voldsomme fenomener i verdensrommet. Mens jenter er mer interessert i intuisjon, drømmetydning og dessuten esoteriske temaer som tankelesning og astrologi. Kanskje er det sistnevnte grunnen til at fjerdeparten av guttene i en annen referert undersøkelse tillater seg å mene at menn er bedre kvalifisert enn kvinner til å være politiske ledere? Jentene gis ikke mulighet for å uttrykke tilsvarende skepsis til menn som ledere. Men i denne alderen tillater en seg tydeligvis å være i hver sin ideologiske verden.

Vi kan fastslå at kjønnsforskerne bidrar vesentlig til likelønnskommisjonens oppfatninger om kjønn, makt og tradisjoner. Det biologiske perspektivet er, ikke uventet, fullstendig fraværende i hele utredningen.

Om en godtar at kvinner og menn er ulike, er det fortsatt et sprang til å godta ulik lønn. Er det grunn til at omsorgsarbeid skal lønnes mindre enn ingeniørarbeid? I utgangspunktet nei, etter min mening. Og en skal ikke undervurdere kulturens betydning for lønnsdannelsen. Sykepleieres og ingeniørers lønninger fastsettes ikke bare av de enkelte arbeidstakeres og arbeidsgiveres individuelle nyttemaksimering på markedet. Vi har et forhandlingsregime hvor begge parter nærmer seg monopol på hver sin kant. Dessuten brukes tvungen lønnsnemnd. Likelønnskommisjonen, med sitt politiske og rettferdssøkende perspektiv, har et poeng.

Men etter min mening mangler de også et poeng. Skal en ha rettferdig lønn, må en ikke bare se på arbeidets karakter, men også på spørsmålet om trygghet og risiko. Det sistnevnte kan knyttes til ansettelsesforholdet. Jeg søkte i kapittel 8 på stikkordene trygghet og risiko og fikk «ingen treff». Få områder av arbeidslivet er vel som kvinners omsorgsarbeid omgitt av trygghet. Trygghet ved all slags sykdom, trygge permisjonsordninger og ingen fare for arbeidsledighet. En jobbtrygghet som menn i mannsyrker bare kan drømme om.

Men mange menn drømmer ikke om dette. De vil heller ha høyere risiko og høyere lønn. Dette har kanskje noe med menns medfødte egenskaper å gjøre.

Å fastslå at kjønn har en biologisk basis kan ses som begrensende fordi man da ikke står fritt til å bestemme hva kjønn skal være. «Hjernevask-programmene» virket imidlertid befriende. Erkjennelse av virkeligheten, inklusive dens begrensninger, ER befriende.

I tillegg er kjønn noe man kan glede seg over! Etter min oppfatning finnes det en rikdom av forskjellighet mellom de to kjønn. Det norske likestillingsprosjektet har smakt av «avkjønning». Bak den store interessen for «Hjernevask»-programmene ligger kanskje rett og slett en glede over at kjønnene finnes! Tendensen til avkjønning kan minne om viktoriatidens «avseksualisering». Sex skulle da skjules, og alt som kunne minne om sex forsvant fra den offentlige arena. I dag er det psykisk og sosialt kjønn som settes til side. Men som i viktoriatiden forsvinner ikke det aspektet ved kjønn som settes ut av fokus. Vi finner for eksempel kjønn til overmål i leketøysbutikkene. Nokså ironisk er det som om uskyldige leketøysbutikker i dag fungerer som sosialt kjønns «pornobutikker». Privat kan du også mene hva du vil. Snakk bare ikke om biologiske kjønnsforskjeller i offentligheten!

Etter «Hjernevask» bør vi komme bort fra denne fortrengningen. Vi bør gå fra et likestillings— og avkjønningsprosjekt til et åpent likeverdsprosjekt. Det trengs en åpen og ærlig diskusjon om kjønnene og deres stilling i samfunnet.

Innlegget er forkortet. Red