Under seriekampene i dag og i morgen slutter norske supporterklubber seg til en europeisk aksjon. På tribunene over hele kontinentet vil det bli aksjonert mot utvikingen i europeisk fotball. Bannere og plakater vil protestere mot høye billettpriser, fraværet av ståplasser på tribunene og tv-selskapers rett til å flytte kamptider.

Dette er vel og bra. Men aksjonen retter seg ikke mot kjernen av fotballens problem. For det som nå holder på å ødelegge fotballens sjel er de astronomiske pengesummene som er i ferd med å ta over arbeidsklassens gamle sport. Når milliardene renner inn, forsvinner identiteten ut.

«Penger spiller ingen rolle for oss», sa Suleiman Al Fahim nylig til den tyske avisen Die Welt. Han representerer investorgruppen fra De forente arabiske emirater som i sommer kjøpte opp den tradisjonsrike klubben Manchester City for om lag halvannen milliarder kroner. Deretter bød hans gruppe på alt og alle av stjernespillere kvelden før overgangsvinduet stengte 1. september. Fangsten ble Robinho fra Real Madrid for 320 millioner kroner. I etterkant har Suleiman varslet at han skal kjøpe seg verdens dyreste lag for å vinne alt som er å vinne.

Det er ingen grunn til å tvile på alvoret i hans trusler. Bak Suleimans gruppe står et fond som ifølge den engelske avisen «Times» kontrollerer 680 milliarder. Ikke kroner. Euro. Det tilsvarer om lag åtte norske statsbudsjett. Hvem kan konkurrere med det? Selv russere som har blitt nyrike ved å tilegne seg nasjonens arvesølv på billigsalg får problemer. For ikke å snakke om amerikanske milliardærer som har brukt en del av formuen på å kjøpe seg et nytt leketøy i form av et engelsk toppserielag.

Nå har det alltid vært fattige og rike klubber. Verden har aldri vært rettferdig, ei heller på fotballbanen. Likevel er det som nå er i ferd med å skje, et dramatisk skifte. De utenlandske milliardærenes inntog fjerner spillet fra de inntektene klubbene selv klarer å generere eller som det lokale næringslivet er villig til å støtte opp med.

Klarer en klubb selv å skape store verdier, vil de fleste synes at det er greit. Rosenborgs inntekter fra de ekstraordinære prestasjonene i Champions League er et eksempel på det. Suksessen ga trønderne et stort økonomisk forsprang på de andre norske klubbene. Lag som bygges opp over tid og gjennom sportslig suksess klarer å spille klubben rik, kan være irriterende for alle som holder med konkurrerende klubber. Suksessen er like fullt vel fortjent. Men det blir veldig ugreit når en utenlandsk aktør uten tilknytning til klubben pumper den full av harrypenger for å ta kjappe snarveier til toppen.

For fotball handler om noe langt mer enn rask suksess. Fotballen handler om noe som nyrike milliardærer fra den arabiske halvøy eller russiske gassfelt aldri kan kjøpe. Fotballen handler om identitet. Til et lokalmiljø, til en bydel, til en hel by eller til en landsdel. Ekte Celtic-supportere snakker ennå med skjelven stemme om laget som vant europacupen i 1967. Alle spillerne kom fra en radius på 45 kilometer rundt Glasgow. Juventus-tilhengerne er stolte over laget som på siste halvdel av 1990-tallet kom til tre Champions League-finaler på rad, men aller høyest henger laget som vant UEFA-cupen i 1977. Her var samtlige spillere, inkludert innbytteren, italienske. Rosenborgs overhøvling av Borussia Dortmund i 1999 fenget hele Fotball-Europa. Tyskerne hadde vunnet mesterligaen to år tidligere, men ble rundspilt på hjemmebane av laget fra nord. «Måtte dette være en del av fremtidens fotball», sa den tyske kommentatoren. Det var før kampen var spilt, mens han leste lagoppstillingen og poengterte at seks av RBK-erne kom fra Trondheim, og at alle i startoppstillingen var norske.

Er det bare nostalgi? «Visst kan man kjøpe seg til suksess», var tittelen på en engelsk løssalgsavis da Chelsea under Roman Abramovitsj' milliarddryss vant sitt første seriegull. Oppskriften er siden forsøkt brukt av flere. I fjor besto Premier League av 66 prosent utenlandske spillere. I kvartfinalen i Champions League mellom Arsenal og Liverpool i fjor var bare to av de 22 spillerne engelske. Arsenal spiller ofte med en førsteellever uten en enste spiller fra England.

Men hva blir igjen av den lokale identiteten når eiere, trenere og spillere alle er utenlandske, og stadion i tillegg er kalt opp etter et internasjonalt selskap? Hvor gøy er det å vinne et lokalderby med spillere som overhodet ikke har noe forhold til den langvarige rivaliseringen som ligger til grunn for hatoppgjøret? Tukler man med den lokale tilhørigheten, tukler man med fotballens sjel. For en ekte tilhenger er fotball noe mer enn bare et par timers underholdning. En fotballkamp handler om rivalisering, et sosialt fellesskap og en lokal tilknytning. Det er det som skaper følelser. Med pengemaktens inntog reduseres dette forholdet mellom klubb og tilhengere til et markedsmessig spørsmål. Tilhengerne som før ble sett på som en integrert del av klubben, reduseres til kunder som søker underholdning.

Faren for fotballen er at kunder på jakt etter underholdning er langt mindre trofaste enn tilhengere som støtter et lag ut ifra lojalitet til et lokalmiljø. De som søker underholdning vil juble når det kommer stjerner utenfra til klubben. De vil med glede betale høyere billettpriser for å se stjernene levere varene. Men de er også de første som forsvinner fra tribunen når stjernene ikke presterer. Mens alle ekte supportere vet at fotball ikke bare er seier og underholdning. Fotball er også tap og kjedelige kamper. Det er nettopp i lys av tidligere nederlag at seire smaker så godt. Men slike mellometapper har ikke fjerne investorer tid til. De har heller ikke tid til å vente på at klubbens egen ungdomsavdeling skal produsere lokale talenter og gi dem tid til å slå til.

Når Suleiman Al Fahims lag spiller mot Roman Abramovitsj', taper tilhengerne i Manchester og London. Helgens protester på fotballtribunene burde rettes mot at denne utviklingen får fortsette. Som supportere fortjener vi bedre enn å bli redusert til nyttige idioter for eksentriske milliardærers forgodtbefinnende.