Ordet krise har i det siste fått opphøyd status, fordi det på kort tid et blitt et verdensomspennende begrep. Vi konfronteres med finanskrise, klimakrise, boligkrise, helsekrise, skolekrise osv. Før finanskrisen rammet verden var begrepet her hjemme så kraftig devaluert at det ble brukt om bagateller; fra en brukket negl til regn i ferien. Nå siger ordets utfordrende betydning etter hvert inn over oss; selv når vi ikke berøres direkte.

Førjulsidyllen i andedammen er ikke helt som vanlig. Det første tegn på uro var et boligmarked i fritt fall. Tross medynk med dem som rammes undres mange hvorfor ikke boligkrisen belyses på annet vis enn å håpe at prisene stiger til himmels igjen? Norge har et av de minst regulerte boligmarkedene i den vestlige verden, og i nedgangstider vises svakhetene i et system som ikke inkluderer en annen økonomisk virkelighet enn det norske gjennomsnittet; med to inntekter og/eller nedbetalt gjeld. Boligkrisen viser behovet for mer offentlig regulering som kan skape en forutsigbar og forbedret sosial boligpolitikk.

Det andre, lokale dramaet utspilles rundt rådmennenes forslag til neste års kommunebudsjett. Det går som regel friskt for seg, innen bølgene legger seg og julefeiring overtar.

I år er det ikke bare krusninger på overflaten. Uro har bredd seg fra bunnen og skapt dønninger. Det har å gjøre med en tillitssvikt til politiske beslutninger som har vokst fram; etter årtier med løftebrudd av mange slag. Noe skyldes skuffede forhåpninger til hva man forventer seg av et eventyrlig rikt land. De sterkeste reaksjonene, som er synliggjort gjennom media, kommer imidlertid fra fagfolk og andre som kjenner hvor skoen trykker, og som etterlyser prinsipielle holdninger i forhold til valgløfter, med krav om handling og ansvar i forhold til disse. Man spør med hvilken rett politikere bryter reklameregler som gjelder for andre samfunnsområder? Skal vi godta reklamejuks fra de vi gir tillit i valg? Beløpene er irrelevante, så lenge det avsettes midler til saker som verken er bundet ved lov og/eller løfter av noe slag. Finnes det ikke noe prinsipp om å forholde seg til valgprogram som til andre avtaler; før man begraver nesene i budsjettforslagene?

Et typisk eksempel er trafikkavviklingen. I flere valgkamper har partiene lovet å satse offensivt på kollektivtrafikken, mens det vi nå får blir et dyrere og dårligere kollektivtilbud; pluss rushtidsavgift! Nå, når mange i tillegg får svakere økonomi, er det derfor plett uforståelig at et folkevalgt flertall ikke makter å finne løsninger i samsvar med valgløfter, som sier at prisen skal ned og frekvensen opp.

Blant de andre innspillene er det skolepolitikken som får mest oppmerksomhet. Det skyldes at partiene også har lovet sterkere satsing på utdanningssektoren fremover. Årets statsbudsjett har heldigvis øremerket midler til de yngste i grunnskolen. I rådmannens budsjettforslag i Kristiansand er skolesektoren redusert ved at ekstra lærehjelp er kuttet ut, og daglige timer i kroppsøving fjernet. Bystyret godtar klokelig ikke alt, men velger i stedet bort mer spiselige poster; som frukt og grønt. Norge er nesten det eneste land i Europa som ikke tilbyr varm mat i skoletiden, men selv frukt og grønt blir visst for mye av et gode, når man kan spare 2-3 millioner. Hva om folkevalgte valgte solidaritet med barn som ikke får med seg frukt og grønt hjemmefra og sparte inn på egne kost— og reisepenger? Hva om de måtte medbringe nistepakke til møtene?

Enhver kostnadsreduksjon i skolesektoren vil medføre negative konsekvenser. Norsk skole står nå overfor store kunnskapsmessige utfordringer. Faglig standard dreier seg dessuten ikke bare om forbedring i tre hovedfag, men om potensialet som finnes hos hver elev. Alle barn har muligheter i seg til å lykkes med noe. Ingen bør bli tapere fordi de ikke mestrer språk og regning like godt. Grunnskolen er obligatorisk, og elevene møter ikke med identisk bagasje. Derfor er lærergjerningen en av samfunnets aller viktigste og mest ansvarsfulle oppgaver, og landets fremtid avhenger av at de både er dyktige og mange nok. Pedagogenes betydning for samfunnsutviklingen, på alle nivåer, har altfor lenge vært undervurdert. Reformene har i stedet prioritert å dyrke fram tilpassede byråkrater med kontortid og møtevirksomhet i tide og utide.

Folkevalgte har ingen plikt til å godta rådmannens budsjettforslag. Rådmannen er sjef for kommunal administrasjon og skal utarbeide forslag til budsjett. Han avgir innstilling, men har ingen stemmerett. Dette er politikernes ansvar, og de står overfor utfordringer som vi, med trangere tider i vente, ikke misunner dem.

Den økonomiske situasjonen til tross: det blir løftebrudd å godta noe kutt innenfor undervisning og helse- og sosialsektoren, som heller må styrkes. Rådmannens forslag inkluderer ombygging i rådhuskvartalet i Kristiansand til flere hundre millioner, mens skolebudsjettene fram til 2012 foreslås redusert med 22 millioner kroner. Allehånde byggeprosjekter er med. «Kilden» må inkludere bølgeveggen som avgjorde arkitektvalget, men heller ikke dette storartede bygget bør fortrenge skole- og omsorgssektor.

Kanskje er nordmenn blitt flegmatiske overfor saker som ikke angår dem personlig? Rike Norge har korridorpasienter og hundreåringer uten sykehjemsplass, og er det eneste land i verden med bomstasjoner rundt annenhver sving. Vi betaler for veier før de er ferdige; ja, før de er påbegynt; men løsningene kommer sjelden før det er mange som er sinte nok til både å engasjere seg på andres vegne og samtidig se prinsippene i en sak.

Det viser seg at selv ikke gode argumenter alltid får gjennomslag hos våre folkevalgte. De er skikkelige mennesker som må få et redusert kommunebudsjett i havn, men det er utviklet en kollektiv ukultur som godtar at valgløfter kan brytes i budsjettprosesser. Derfor trenger hver enkelt av dem vår oppmuntring; for å få styrke til å foreta de prioriteringer som bygger tillit i en krisetid. Hvem som helst med nok overskudd til å engasjere seg i sakene kan møte fram når budsjettet vedtas; både rektorer, lærere, elever og foreldre; de som kjemper for helsesektoren og andre samfunnsengasjerte.