Det lønner seg å selge matvarer. I løpet av noen få tiår har eierne av de store dagligvarekjedene klart å bli blant de aller rikeste her til lands, til tross for at de selv hevder å ha «bare lave priser» og at de er med på å «gjøre Norge billigere». Hvordan har de klart å samle seg disse enorme formuene, i lille Norge, med et marked på størrelse med en bydel i Buenos Aires?

Stein Erik «Rimi» Hagen er for eksempel ifølge Kapital god for intet mindre enn 14,2 milliarder, noe som gir han en 6. plass på deres liste over landets rikinger. Og hva med Odd Reitan, Rema 1000-gründer og selvutnevnt «Colonialmajor»? Jo, en pen 4. plass med 16,2 milliarder i bakhånd. Og sist, men ikke minst: kjøpmannsimperiet til Johannson-familien, eiere av NorgesGruppen (Kiwi, Meny, Joker m.fl.), den suverent største kjeden her til lands, med en markedsandel på 40 prosent. Johan Johannson kan til og med smykke seg med omtale i Fortune Magazine, der han i 2003 ble rangert som verdens 12. rikeste(!) person under 40 år. Unge Johannson blir av Kapital rangert som Norges 3. rikeste i 2008, med en formue på 17.7 milliarder.

Espen Bogen peker i boka Rik på lavpris på at den voldsomme eierkonsentrasjonen i norsk dagligvarebransje er den viktigste årsaken til at norske butikker kjennetegnes av dårlig vareutvalg og et prisnivå i verdenstoppen. De Fire Store i norsk dagligvarehandel, ICA/Rimi, Reitangruppen (Rema), NorgesGruppen og Coop, har en markedsandel på ufattelige 99 prosent, noe som ifølge forfatteren fører til en «høyere maktkonsentrasjon enn … i noe annet land det er naturlig å sammenligne oss med». Sverige er det landet som følger nærmest, der fem store kjeder har en markedsandel på 78 prosent.

Det kunne vært interessant å vite om det i hele tatt finnes noen land med en høyere eierkonsentrasjon i dagligvarehandelen enn i Norge. Kanskje i Nord-Korea? Dette groteske utslaget av monopolkapitalisme, for å bruke god, gammel marxistisk sjargong, er uansett en stor fordel for eierne av de store kjedene, og en ditto ulempe for brukerne, kundene.

Den viktigste grunnen til at kjedene kan tjene seg søkkrike på å selge matvarer til «lavpris», er ifølge Bogen det såkalte bonussystemet. Forfatteren har selv bakgrunn fra bransjen, blant annet som forhandlingsleder overfor NorgesGruppen på vegne av storleverandørene Gillette og Beiersdorf. Bogens beretninger fra «høstjakta», det vil si de årlige møtene mellom leverandørene og kjedene om nye avtaler og betingelser, er til dels kraftig kost. Ikke bare er selve forhandlingsmøtene «svært tøffe i formen», men han opplever også at kjedenes innkjøpsdirektører oppfører seg «mer som rabiate sersjanter enn som skikkelige forretningsfolk».

Kort fortalt så opplever han at kjedene forlanger en bonus, hylleplassavgift, av leverandørene for at de skal få tilgang til kjedenes butikkhyller. Denne avgiften eller bonusen har blant annet å gjøre med å få en best mulig plassering i butikkene. Bogen understreker imidlertid at avgiften først og fremst handler om at leverandørene må betale store summer for i det hele tatt få lov til å ha varene sine i butikkene. Dermed får vi en situasjon der «sortimentet i butikkene avgjøres av hvem som betaler mest til hovedkontoret, ikke av hva forbrukerne etterspør».

Bogen forteller om hans møter med NorgesGruppen som representant for Gillette og Beiersdorf, der han blir truet med å bli kastet ut av butikkene dersom han ikke blar opp. Mens han jobbet for Gillette (som også har Duracell-batterier i sitt sortiment), regnet han ut at de betalte ut bonuser på «solide millionbeløp … til hver av kjedene i året», noe som utgjorde «minimum 5 prosent av prisen på Gillette og Duracell i butikkene».

Ja vel, vil kanskje mange tenke, men da sørger vel kjedene for at de pengene de får fra leverandørene kommer forbrukerne til gode, i form av lavere priser? Dette har alltid vært kjedenes standardsvar for å imøtegå kritikken mot bonussystemet, men lite tyder på at så er tilfelle. NRK-programmet Forbrukerinspektørene gjennomførte blant annet en større hylleplass-undersøkelse, der de testet om det var noen sammenheng mellom størrelsen på de bonusene leverandørene hadde betalt til kjedene og prisene på deres produkter i butikkene – uten å finne noen slik sammenheng. Det kan ifølge Bogen bare bety én ting, nemlig at hylleplassavgiften «kanaliseres rett i kjedenes bunnlinje», og ikke til den enkelte forbruker i form av lavere priser.

Så mye for «faste, lave priser» (Kiwi), «frihet til å velge» (Meny) og andre slagord kjedene strør om seg med, altså. Sannheten er at de presser leverandørene til å betale – eller bli utestengt fra markedet. I andre land kalles et system med trusler om utestengelse dersom man ikke betaler en «avgift» for beskyttelsespenger, korrupsjon, kjeltringstreker og det som verre er.

Lurer du på hvorfor du ikke får tak i Hval Sjokolade lenger? Svaret er såre enkelt – de nekter å betale beskyttelsespenger til kjedene og blir derfor utestengt fra butikkene. Dette er virkeligheten i Norge anno 2008, der vi har ordnet oss slik at konkurransen i dagligvarehandelen er så å si helt fraværende. Resultatet er like dørgende kjedelige butikker overalt i landet, med stort sett de samme standardiserte produktene enten du befinner deg i Vennesla, Verdal eller Vardø.

Dyrt og dårlig, med andre ord. Neste gang du spør deg selv hvorfor det er slik, så bør du glemme alt du har hørt om bønder, ineffektivt landbruk, grådige leverandører og såkalt «fordyrende mellomledd». Rett heller pekefingeren mot dem som bader i penger takket være bonuser som leverandørene, og i siste instans, den vanlige forbruker må betale dyrt for – bokstavelig talt.

Bogens poeng er at det ikke finnes sunn konkurranse i denne bransjen, men tvert om prissamarbeid og renspikket kartellvirksomhet. Rik på Lavpris er en tankevekkende og samtidig vemodig bok, der en kan spørre seg hva vi har mistet på veien… Vi betaler i dyre dommer for halvdårlige produkter, og har ikke engang reelle valgmuligheter ut over de fire aktørene som bestemmer alt.

Coop er som Bogen fremholder riktignok et sympatisk unntak fra de tre andre kjedene i og med at overskuddet går tilbake til medlemmene, altså kundene, istedenfor noen utvalgte multimilliardærer. Det er da tross alt noe, men allikevel: For et par-tre tiår tilbake var det flere tusen selvstendige aktører i denne bransjen, ekte kjøpmenn, med interesse for butikkfaget og den enkelte kunde. I dag er vi alle redusert til pengemaskiner for Johannson— og Reitanfamilen. En lettere omskriving av en «lavpris»-aktørenes slagord kunne følgelig vært: Rema 1000: «Vi gjør det vi må for å gjøre eierne styrtrike.»

Espen Bogen

Rik på lavpris

Kagge Forlag

176 s.