Individuell plan er en rettighet for brukere med behov for langvarige, sammensatte tjenester. Denne rettigheten er hjemlet i helselovgivningen, sosialtjenesteloven og barnevernloven. Formålet med individuell plan er å sikre brukere med behov for langvarige, koordinerte tjenester fra velferdsapparatet et helhetlig tjenestetilbud, på tvers av etater og tjenestetilbud. Brukere som har individuell plan slipper således å gå gjennom livssituasjonen sin gang på gang i møtet med stadig nye tjenesteytere og behandlere.
Målgruppen for individuell plan er mangfoldig. Det kan dreie seg om personer som har en bakgrunn med langvarig rusmisbruk, der de har behov for tjenester som blant annet rusbehandling, boligsosial oppfølging, trygdeytelser og arbeidstilrettelegging. Eller det kan dreie seg om barn med nedsatt funksjonsevne som har behov for tjenester som fysioterapi, medisinsk oppfølging, pedagogisk og spesialpedagogisk tilrettelegging. I prinsippet omfatter målgruppen for individuell plan «alle» innen habilitering og rehabilitering. Alle som har individuell plan får oppnevnt en koordinator som vanligvis er ansatt i en kommunal virksomhet, og som har ansvar for at planen jevnlig oppdateres og evalueres.
Individuell plan er først og fremst et samarbeidsverktøy der brukerens mål, tiltak, samarbeidspartnere osv. blir synliggjort. Planen utløser i seg selv ingen rettigheter. En individuell plan er derfor ingen inngangsbillett til velferdstjenestene. Planen bidrar imidlertid til å synliggjøre brukerens situasjon på en helhetlig måte og kan derfor indirekte bidra til at brukeren får en mer skreddersydd og helhetlig oppfølging. Hvis planen brukes som det verktøyet det er tiltenkt å være, vel å merke.
Problemet med individuell plan synes imidlertid å være at det er preget av mange motforestillinger. Snarere enn å bli brukt som et konstruktivt samarbeidsverktøy synes individuell plan å være forbundet med merarbeid og skjemavelde, urealistiske forventninger og knuste drømmer. Noen koordinatorer sier sogar at det går kaldt nedover ryggen på dem så snart individuell plan blir nevnt.
Vi vil i denne kronikken ta til motmæle mot dem som hevder at individuell plan «ikke fungerer etter intensjonen». Vårt hovedargument er at det er koordinatorene og brukerne selv som skaper sin praksis med individuell plan. Dersom man da opplever individuell plan som en tvangstrøye trukket nedover hodet på en ovenfra, er det sannsynligvis forestillingen det er noe i veien med, og ikke planen i og for seg. For verken forskrifter, skjemaer eller maler står i utgangspunktet i veien for å ikle seg den individuelle planen i form av en silkeskjorte.
Spørsmålet man likevel kan stille er om individuell plan bidrar til noen endring for brukerens del når den ikke engang følges av en tjeneste? Igjen vil det avhenge av bruken. Dersom man forutsetter at den individuelle planen utarbeides i samråd med brukeren, at den jevnlig oppdateres og evalueres har planen en rekke fordeler. For det første gir individuell plan en oversikt over brukerens «hjelpere» (involverte instanser), situasjon, tiltak og mål. Planen fungerer i så måte som en utvidet journal som kan brukes som en form for oppslagsverk for de personene som til enhver tid er involvert i samarbeidet rundt brukeren. I forlengelsen av dette bidrar planen til å sikre brukeren bedre tjenester i overganger, som når brukeren flytter fra en kommune til en annen, eller går over fra et behandlingssted til et annet.
I tillegg kan individuell plan bidra til å redusere den personavhengigheten som ofte er rådende i individuelt oppfølgingsarbeid. I et mer pedagogisk perspektiv bidrar individuell plan til å synliggjøre brukerens utvikling, gitt at man loggfører endringene i situasjonsbeskrivelse, tiltak og annet i selve planen. Og sist, men ikke minst, kan individuell plan bidra til å sikre brukeren innflytelse på sitt eget liv.
Det er likevel ikke til å stikke under en stol at mange opplever individuell plan som et skrivebordsdokument som så fort det er ferdig utfylt forvares i en lukket skuff inntil den er gått ut på dato. Det er derfor betenkelig at antall individuelle planer er en av kvalitetsindikatorene på de kommunale sosiale tjenestene i KOSTRA-statistikken. Det at en bruker får vedtak om individuell plan, er i seg selv ikke noe tegn på kvalitet. Det er hvordan verktøyet brukes som skaper kvaliteten.
Erfaringene fra brukerne varierer. Flere forteller at de har fått utarbeidet en individuell plan på et tidspunkt, men at de ikke har sett den siden. «Kanskje koordinatoren har den i en skuff på kontoret sitt?» Men det er også mange som har gode erfaringer. Det som er hevet over enhver tvil er at kvaliteten på den individuelle planen avhenger av koordinatoren. På spørsmål om hva som er den viktigste suksessfaktoren i forhold til individuell plan, svarer brukerne at det er en engasjert koordinator. Dette svekker argumentet om at individuell plan bidrar til mindre personavhengighet. Snarere er det tvert om: for at den individuelle planen skal fungere på en god måte, kreves en engasjert koordinator.
Kvaliteten på individuell plan har med andre ord en åpenbar sammenheng med koordinatorenes innstilling til og verdsetting av individuell plan. Og her er vi tilbake til det innledende argumentet om at praksis, enten det dreier seg om individuell plan eller noe annet, skapes av utøverne i feltet og ikke er noe man utelukkende får «tredd nedover hodet». Det er altså opp til den enkelte fagperson om man skal se individuell plan i et ressursperspektiv eller i et problemperspektiv. Vi vil anbefale det første.
Det er uten tvil mange dyktige og engasjerte koordinatorer. Det å være koordinator er ingen enkel oppgave, men en rolle som man til enhver tid må skape og gjenskape ved å forholde seg til ulike personer med ulike behov og i ulike situasjoner. Koordinering er med andre ord ingen definert faglig ferdighet som man enkelt kan tilegne seg gjennom opplæring. Dette må ledere ta hensyn til ved å tilrettelegge for kollegaveiledning og kritisk refleksjon, og redusere krav om utfylling av maler og skjema eller tungvinte søknadsprosedyrer. Dersom man skal ta veilederen til individuell plan på alvor, er det ingen ting der som tilsier at individuell plan skal være «nåløye-preget».