Den nye tyske regjeringen, der forbundskansler Angela Merkels konservative unionspartier (CDU/CSU) er i koalisjon med det liberale fridemokratiske partiet FDP, har godt og vel lagt de første hundre dager bak seg. Det har vært hundre dager preget av startvansker, gjensidig mistillit, trenering og regelrette skandaler. Slik ble det til tross for at dette er en koalisjon begge parter hadde som sin førsteprioritet. Det fireårige regjeringssamarbeidet med sosialdemokratene (2005-2009) var, i det minste offisielt, for Merkel en nødløsning, i påvente av at CDU/CSU og Fridemokratene til sammen skulle innta flertallet av setene i Forbundsdagen.

Valget den 27. september i fjor ga dette etterlengtede flertallet. Og det til tross for at Merkels CDU/CSU gjorde sitt dårligste valg siden opprettelsen av Forbundsrepublikken i 1949. Det var Fridemokratenes rekordresultat, nesten 15 prosent av stemmene, som muliggjorde koalisjonen.

Mye av samarbeidsvanskene skyldes simpelthen at verden har endret seg. Ved valget i 2005 sto nyliberalismen ennå høyt i kurs, og de konservative unionspartiene delte langt på vei Fridemokratenes mantra om fortsatt økonomisk vekst, ønske om mindre statlig innblanding og lavere skatter. Det er langt fra tilfelle i dag: CDU/CSU har trukket lærdom av den internasjonale finanskrisa og har langt på vei tatt innover seg at trusselen om en global klimakatastrofe rykker nærmere. FDP derimot, med partileder og utenriksminister Guido Westerwelle i spissen, holder krampaktig fast på sine liberalistiske standpunkter. Dermed har partiet havnet på defensiven, også på meningsmålingene: Rekordoppslutningen fra valget i september er nå nesten halvert.

Men langt fra alle vanskelighetene skyldes det anstrengte forholdet mellom de konservative og Fridemokratene. En skandale som kan få enda mer vidtrekkende konsekvenser, er omstendighetene rundt et tyskledet Isaf-angrep på to tankbiler nær byen Kunduz i det nordøstlige Afghanistan. Natt til den 4. september i fjor falt to bomber over tankbilene. De var blitt kapret at Taliban, men hadde kjørt seg fast i sanden på bredden av Kunduz-elva. Over 100 mennesker omkom i angrepet. De aller fleste av dem var sivile, og mange av dem barn, som var kommet til stedet for å tappe bensin av tankbilene.

Oberst Georg Klein, som ga ordre til bombingen, var gjentatte ganger blitt spurt av de amerikanske pilotene om han mente alvor. Pilotene mente bombingen var meningsløs, idet situasjonen ikke utgjorde noen trussel og fordi et bombeangrep først og fremst ville ramme sivile og barn. Det samme mente flere granskningsgrupper, blant dem en gruppe nedsatt av Nato, som i en omfattende rapport rettet skarp kritikk mot den tyske obersten. I mellomtida var den nye tyske regjeringen kommet på plass, med Karl-Theodor zu Guttenberg som forsvarsminister. Han stilte seg fullt og helt bak oberst Klein. Mye tyder nå på at zu Guttenberg, utrolig nok, ikke hadde umaket seg med å lese den sviende rapporten skikkelig og dermed også feilinformerte Forbundsdagen.

Kunduz-bombingen, som hele denne våren er gjenstand for høring i regi av Forbundsdagens forsvarskomité, vil fortsette å kaste lange skygger inn i regjeringen. Fram til nå har forsvarsministeren i den forrige regjeringen, og arbeidsminister i den nye, Franz Josef Jung, måttet forlate sin post. Det samme har forsvarssjefen og en statssekretær i forsvarsdepartementet. Forbundskansler Merkel selv har, noen vil si behendig og for henne typisk nok, klart å styre klar av denne alvorlige saken, og forsvarsminister zu Guttenberg blir sittende – iallfall enn så lenge. Både zu Guttenberg og Merkel har måttet tåle harde beskyldninger om å utpeke syndebukker og ikke selv ta ansvar.

En framtidig begivenhet som preger den konservativ-liberale regjeringens virke, er delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen den 9. mai i år. Med sine 18 millioner innbyggere er dette Tysklands største delstat, og det er knyttet tilsvarende høy interesse for valget. I tillegg kommer at lederen av delstatsregjeringen, Jürgen Rüttgers, er en av Angela Merkels fremste rivaler. Han tilhører CDUs mer radikale fløy og ser med mistro på hvordan Fridemokratene forsøker å påvirke regjeringen i Berlin i liberalistisk retning.

Nå leder riktignok Rüttgers selv en konservativ-liberal koalisjon i sin delstat, men han holder regjeringspartneren i atskillig strammere tøyler enn Merkel makter. Merkel på sin side har ikke råd til at Rüttgers taper delstatsvalget. Det ville være et uheldig signal også nasjonalt. Det ville også føre til at koalisjonspartiene taper flertallet i det viktige Forbundsrådet, som består av representanter for delstatsparlamentene, og som blant annet kan blokkere nye lovforslag.

Fram til det avgjørende delstatsvalget i mai er regjeringen derfor mer eller mindre handlingslammet. Problemet ligger, sett fra forbundskansler Merkels synspunkt, i FDP, altså partiets egen regjeringspartner. I denne situasjonen blir partileder Guido Westerwelle og hans partifeller, forståelig nok, mer og mer rådville.

Stadig tydeligere ser vi konturene av en framtidig koalisjon av CDU/CSU og De grønne. Den ene konservative politikeren etter den andre påpeker nå at partiets framtid ligger i å bevege seg i grønn, og ikke liberalistisk, retning. Slik kunne De grønne indirekte gi også CDU/CDU preg av å være del av en økologisk orientert bevegelse med en agenda som av brede velgergrupper oppleves som den vesentligste i våre dager. En regjeringsallianse mellom CDU og De grønne er for øvrig allerede etablert i Hamburg. Den overmåte viktige delstaten Nordrhein-Westfalen kan bli den neste med en slik koalisjon.

Det blir stadig tydeligere at dagens Merkel-regjering, den så lenge etterlengtede koalisjonen, var regjeringssamarbeidet som var utgått på dato allerede før det var etablert.