Barns oppholdstid i barnehagen har fått mye oppmerksomhet i senere tid. Ikke minst i Kristiansand er saken omstridt. Før jul vedtok politikerne i oppvekststyret kortere åpningstid i kommunale barnehager i Kristiansand, og maksimal oppholdstid på åtte timer per dag for det enkelte barn. Saken var dårlig politisk forberedt, og vedtaket vakte massiv motstand fra flere hold. Spesielt reagerte foreldregruppen sterkt, men også mange styrere og førskolelærere i de kommunale barnehagene reagerte negativt. For disse var hovedårsaken at vedtaket ville føre til en klar konkurransevridning i forhold til private barnehager, som ikke ble omfattet av vedtaket. Vedtaket ble nedstemt i formannskapet, men oppvekststyret tok saken opp igjen 29. mars på grunnlag av en konsekvensutredning fra barnehageadministrasjonen.
Diskusjonen rundt maksimal oppholdstid springer ut av en bekymring for barna. Det har vi stor forståelse for, og diskusjonen er viktig. En kartlegging gjennomført blant private og kommunale barnehager i Kristiansand viser at de store barna (3-5 år) i gjennomsnitt oppholder seg 8,1 timer daglig i barnehagen, mens barn under 3 år ligger på et gjennomsnitt på 7,9 timer. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå hadde 85 prosent av alle barnehagebarn en avtalt oppholdstid på 41 timer i uken eller mer ved inngangen til 2010. I 2005 var det mindre enn 70 prosent av barna som hadde avtalt oppholdstid i denne størrelsesorden. Utviklingen går altså entydig i retning av lengre oppholdstid for flere barn.
Spesielt har man vært bekymret for ettåringenes situasjon. Per i dag er mer enn 80 prosent av alle ettåringer i barnehage, og vi vet at dette er en sårbar alder. Ingen ønsker at ettåringer skal tilbringe mer enn ni timer daglig i barnehagen, spesielt ikke barnets foreldre. Samfunnet og arbeidslivet er imidlertid organisert slik at ettåringene er i barnehagen for å bli. Mange foreldre er avhengige av dette tilbudet for å kunne ivareta sine jobber, og det er et feilspor å rette anklagende pekefingre mot dem.
Debatten har i altoverveiende grad blitt en diskusjon om foreldres valgfrihet. Det er også et feilspor. Foreldre har et helt legitimt behov for at barna blir tatt vare på mens de passer sitt arbeid, men det er en fullstendig kortslutning å tro at det er dette som er barnehagens samfunnsmandat. Mandatet finner man i formålsparagrafen for barnehagen, som sier noe om hva en barnehage skal være. Den sier ingenting om foreldres behov, den omtaler utelukkende barnets behov:
«Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling.»
Barnehagen driver absolutt ikke med oppbevaring. Barndommen har en egenverdi, og barn skal ikke oppbevares, forberedes til skolegang eller opplæres til å bli tilpasningsdyktige bidragsytere til et stabilt høyt BNP. For å sitere filosofen Einar Øverenget: «De skal lære å eie seg selv». Barnehageoppholdet er derfor et mål i seg selv. Formålsparagrafen er et dokument på barnets premisser, og inneholder ingen tanker fra voksenverdenen om effektivitet, instrumentalitet eller «mer barnehage for hver krone».
Barnehagen er noe så sjeldent som en institusjon med universelt godt omdømme, og det er det gode grunner til. Alle undersøkelser indikerer at både barn og foreldre gjennomgående opplever barnehagen som en trygg og god arena for lek, læring, utfoldelse og utvikling. Barnehager gir trygghet til foreldre, og trivsel og utviklingsmuligheter til barna. Når det gjelder læringsaspektet gir for eksempel OECD følgende signal til utdanningsmyndighetene i medlemslandene etter den siste PISA-undersøkelsen i 2009, offentliggjort i desember 2010:
I over halvparten av OECD-landene har mer enn 94 prosent av 15-åringene gått i barnehage. Disse har bedre resultater i Pisa enn de elevene som ikke har gått i barnehage. Desto lengre de har gått i barnehage, desto bedre resultater. Det er en positiv sammenheng mellom utgiftene til barnehage og senere resultater i Pisa.
Og det er nettopp denne sammenhengen mellom kvalitet og utgifter til barnehagedrift som er vår bekymring i debatten om oppholdstid og åpningstid. I løpet av de siste årene har nemlig den totale åpningstiden i barnehagene økt markant. Den er blitt utvidet uten at bemanningen er økt tilsvarende. I barnehagehverdagen representerer dette en klar kvalitetsforringelse. Det begrenser mulighetene for å tilrettelegge en god hverdag for barn med lang oppholdstid.
Kvalitet i barnehagen avhenger primært av to faktorer: Arealsituasjonen og bemanningen. Mer enn andre barnehagebarn trenger de aller minste gode, lyse og romslige arealer. Trange, masete og uoversiktlige situasjoner fører til stress og utrygghet. En situasjon med utilstrekkelig økonomi, der styrere er under press for å ta inn flere barn enn pedagogisk ønskelig, vil derfor være kvalitetsforringende.
Barna, og spesielt de aller yngste, vil også være avhengig av å kunne knytte seg til stabile og nære voksenpersoner. Det er nødvendig å ha et kjent og nært fang å krype opp på når det trengs. Det er en forutsetning at barnehagepersonalet er velutdannet og kompetent, men det er en like viktig forutsetning at de er mange nok. I barnehagehverdagen er det ikke mulig å effektivisere seg bort fra mannskapsmangel. Likevel går utviklingen hodeløst i gal retning.
Kvaliteten i en barnehage avgjøres primært av midlene som tilføres barnehagen. Gode barnehager har nok voksenpersoner og godt tilpassede bygg. Dette bør ingen kommune få unndra seg ved å begrense oppholdstiden.