Det er sjeldent jeg leser Fædrelandsvennen, avisen jeg selv var journalist i for over ti år siden. Men som alle sørlendinger elsker jeg Sørlandet – og liker å holde meg sånn passe oppdatert om livet og debatten der. Lørdag 12. november var jeg innom fvn.no. Jeg stoppet opp ved dagens kulturredaktørs kommentar. Jeg synes den var forunderlig. Ikke på grunn av Karen Kristine Blågestads meninger, men på grunn av en hersketeknikk og krass retorikk jeg ikke har sett hos en redaktør tidligere. Redaktøren indikerer blant annet at kronikkforfatter Lise Christensen er i ammetåke, omtaler ytringene hennes som visvas og hevder at verdiene hennes er basert på «dill og utrolig mye dall». Ordvalgene og formuleringene er så nedsettende, at jeg får lyst til å gi daglig leder og tidligere FN-soldat, Lise Christensen, en klem. Hun kan tituleres med så mye. Men Fædrelandsvennens kulturredaktør velger å stigmatisere Christensen ved å omtale henne som «denne mammaen fra Lyngdal».

Kommentaren er ikke bare hånlig formulert, men også ensidig og selektivt vinklet. Som journalist og kommunikasjonsrådgiver er jeg opptatt av nyanser og å belyse helhetsbildet. For eksempel er Blågestads avsnitt om verdensøkonomien fullstendig tatt ut av sammenheng. Sjeføkonom i First Securities, Harald Magnus Andreassen, sier i denne forbindelse til meg: «Europa og verden rundt oss skjelver definitivt ikke på grunn av ammende mødre eller foreldre som prioriterer tid med barna sine!» Han gir meg derimot to grunner. Bedrifter og husholdninger har økt gjelden altfor raskt fram til 2008 (før finanskrisen). Dessuten har myndighetene i mange land hatt dårlig orden på statsøkonomien, slik at gjelden er blitt for stor. Sjeføkonomen fastslår: «Det er ikke slik at land med gode permisjonsordninger, og der foreldrene velger tid med barna de første leveårene, klarer seg dårligere. Tvert imot. De skandinaviske landene med de beste permisjonsordningene, er de som klarer seg best.»

Det er viktig å understreke at denne debatten, for meg, først og fremst handler om bevisstgjøring, valgfrihet og respekt: Ansvaret for å sette seg inn i hva man mener er best for sitt barn, retten til å velge det man mener er best, enten det er tid med mor eller far, au pair eller tidlig barnehagestart – og det som burde være en selvfølgelighet: Å bli møtt med respekt, også av Karen Kristine Blågestad og dem som mener og velger noe annet enn man selv gjør.

Kulturredaktøren beskriver hverdagen til et lite barn som ikke går i barnehage, som en myk putelek. Erfaringen min og til alle de mødrene og fedrene jeg traff da vi gikk i åpen barnehage, og da datteren min var i Sofienbergparken barnepark, er helt annerledes. Foreldrene – alt fra førskolelærere, økonomer, advokater, leger og sykepleiere til forfattere, oversettere, skuespillere og bartendere – sin hensikt, var å unngå åttetimers-barnehagedager den første tiden. De fleste jobbet, men fikk kabalen til å gå opp ved å være løsningsorienterte, samt villige til å gå noen tusenlapper ned i lønn. De nevnte foreldrene, og min datters far og jeg, tok et verdivalg, også basert på internasjonal og nasjonal forskning, som blant annet fastslår at det i barnets to første år, er kjærlighet som får hjernen til å utvikle seg som best (ref. Sue Gerhards og Allan Shore). Det et lite barn oppfatter som kjærlighet er hovedsakelig berøring og øyekontakt (ref. Simen Tveitereid/Hva skal vi med barn?). En avdeling med tolv pleietrengende barn og tre-fire voksne, gir begrensede muligheter for det.

Vi la opp til rolige, men også innholdsrike og sosiale dager, i åpen barnehage eller i barnerommet på Litteraturhuset. Vi hadde klippekort på Teknisk Museum, gikk turer i Marka og var på Deichmanske Bibliotek og Child Planet. Å prioritere tid med barnet de første leveårene, er et bevisst valg, slik mange foreldre opplever det. Jeg har jobbet fullt fra min datter fylte ett, og samtidig (sammen med far) vært primæromsorgsperson til hun startet i barnepark og så barnehage. Alle har ikke like fleksible jobber som oss frilansere. Dessuten er det geografiske forskjeller med tanke på hvilke tilbud som finnes og hva man kan fylle dagene med. Men poenget er å belyse at hverdagen utenfor barnehagen, ikke trenger å lukte gjærbakst elle gi barnet dvask sittesmak i rumpa!