Britiske Labour har nettopp avholdt sitt landsmøte i Liverpool. Den største politiske samlingen i Europa, med et mylder av delegater, seminarer, utstillinger og debatter. Ed Milibands røde tråd i sin hovedtale var verdier. Han startet med å utfordre normen om at man bør være gift før man får barn: «Kom an! Vi lever tross alt i 2011!» sa han til latter fra salen, da han fortalte om store hendelser i livet sist det siste året: først sønnens fødsel, deretter giftermål. Ledervalget nevnte han ikke.

Det var store forventninger til talen. I media og i partiet. Ed Miliband måtte levere. Forventningene sprikte fra fagforeningene som ønsket kontante svar på økt arbeidsledighet og høyere skatter for vanlige folk, til de som mente at han måtte bevise at fjorårets landsmøte, der Ed vant knepent over sin bror David, valgte rett.

Miliband hadde to hovedbudskap: Han var rett man til å styre partiet og landet. Politikken må styres etter andre verdier enn i dag. Fremover skulle han bygge broer mellom outsidere og de etablerte, mellom politikk og næringsliv, mellom politikere og folket. Tillit måtte gjenopprettes til politikere, ledere, utdanningssystem og helsetjenesten. Men tilliten vokser ikke der grådighet og elitisme har forrang. Lederskap er å være tro mot egne verdier og tro mot seg selv og det man er, og gjennom hele talen vevde han sine og partiets verdier sammen. Slik fremhevet han at han, med sine og partiets verdier, var et riktig valg. Statsminister Cameron og de konservative fører en politikk etter verdier som gjelder for noen. Det store antall briter lever etter andre verdier. Det er ikke bare store skandaler som viser at Storbritannia er på gal vei. Økonomien og politikken belønner for ofte personer som gjør de gale tingene og har gale verdier. Verdiene beskrev han på to måter: «Noe for ingenting» («something for nothing») i motsetning til «noe for noe» («something for something»), og «predators» (lykkejegere) i motsetning til «producers» (produsenter). De som lever etter «noe for ingenting» bidrar ikke til fellesskapet og tar ikke sosialt ansvar. Mens det store antall briter lever etter «Noe for noe». De snyter ikke på skatten, arbeider hardt og bidrar til at flere enn dem selv får det bra. De lever etter britenes grunnverdier: rettferdighet, ansvar for hverandre og hardt arbeid. Murdocks umoralske avisdrift, bedrifters høye lederavlønninger, skoler som ikke oppfordrer elever til å ta høyere utdanning, var eksempler på praksis og holdninger tuftet på gale verdier. Styrt av «predators» som ikke tar ansvar, som dyrker grådighet for seg og sitt, fremfor ansvar for fellesskapet. Slike holdninger og praksis var samfunnets «stille verdier», som holder folket nede fordi det forledes av argumenter om at det er nødvendig med forskjeller for å holde hjulene i gang. Ed Miliband vil bryte makten de stille verdiene har i samfunnet, og styre etter det som er rett, moralsk og rettferdig, derfor må nye verdier styre landet og økonomien.

Gjennom eksempler viste han til konsekvenser av de konservatives politikk: Økt ventetid for helsebehandling, dyrere utdanning og et næringsliv som ikke sørget for omstillingskompetanse og utvikling av ansatte. Han angrep de konservatives skatte— og fordelingspolitikk: «Bare en konservativ politiker kan tro på at de rike vil jobbe mer hvis de blir rikere, mens andre vil jobbe mer hvis de blir fattigere». Hardt arbeid er løsningen på de store utfordringer Storbritannia står overfor. Han lovet arbeidere plass i styrene. Bedrifter som sørget for å utvikle ansattes kunnskap og omstillingsevne ville få fordeler i en Labour-regjering, gjennom avtaler og skattesystemet. Han fridde til folket ved å gi dem håp om forandring, som skulle skje gjennom en fem stegs plan: Innføring av bankbonus-skatt, langsiktige investeringsprosjekter, fjerne skatteøkningen for vanlige folk, redusere skatten med 5 prosent for vedlikehold og oppussing av boliger, og en ettårig pause i forsikringsavgiften for småfirmaer som ansetter flere. Alt tiltak for å øke antall arbeidsplasser med 100.000, gi folk muligheter til å kjøpe rimeligere boliger og omfordele, slik at vanlige folk ikke betaler finanskrisen, mens de som skapte den får skattelette.

Flere ganger ble han avbrutt av klappsalver og begeistring, og stående applaus fulgte han og kona hele veien ut i sola. Men kritikken etterpå var avmålt og sprikende. Mange delegater var nesten euforiske (undertegnede må innrømme at hun befant seg i den kategorien). Noen pekte på det han ikke sa noe om internasjonale utfordringer, utover finanskrisen og de etniske motsetningene. Kanskje han forsøkte å favne det i sin beskrivelse av seg selv: «Mine foreldre flyktet fra Nazi-Tyskland, de skapte et liv for oss med hardt arbeid og omfavnet britiske verdier. De var outsidere som bygde et liv for oss. Så dette er meg: med en outsiders arv, en innsiders posisjon. Gutten som er bestemt på å bryte Storbritannias lukkede sirkler!» På vei hjem lød Beatles’ melodi: «Youre gonna loose that girl» fra Beatlesmuseet. Neste valg vil vise om britene har tillit til at verdiene han og Labour tror på, vil gjøre hverdagen bedre for dem, eller om velgerne heller synger: «You lost that chance!»